Ekstremvær og nyttårsfyrverkeri…

I disse så for landet prøvelsens tider, ihvertfall hvis man skal tro media og alle de som hauser opp gammeldags høstvær inn i denne moderne termen som blir kalt «ekstremvær», så har jeg lyst til å dele en liten historie om «vær» fra min barndom.

Jeg skal fortelle dere om været utover kvelden og natten på nyttårsaften da vi gikk inn i det Herrens år 1973, ute på den øya langt ute i havet der jeg vokste opp.
 
 
Sundet01
 
Dette er området ned i mot sjøen fra der mitt barndomshjem lå der jeg vokste opp. Det ser idyllisk ut på en fin sommerdag; men jeg kan garantere at vinden «tar» i dette området når det er storm eller orkan. Vi ser her sørover midt imot der den kraftigste vinden kommer fra der ute. Og denne nyttårsaften som jeg forteller om i denne historien; så var sjøen bare hvitt skum i dette sundet like før det ble mørkt denne kvelden!
 
Denne kvelden blåste det så inn i gamperæva ute på denne øya; at jorda krøllet seg nedover bergknattene og gebisset blåste ut av kjeften på onkelen min!
Det var enda sogar ei kjerring (jeg kan ikke nevne navn pga. personvern) som ble blåst rett opp fra dassbenken inne på utedassen de hadde. Det var rett og slett en slik «termikk» som slo inn under dassen og opp gjennom dasslokk-åpningen at hun lettet! Jeg vil tro det «smalt for ørene på henne» for å si det sånn!
 
Men det var ikke en jævel som kalte det ekstremvær! Vi visste ikke hva det var! Vi godtok at det var «uvær», det var jo «vinters dag» som bestemor pleide å si!
 
Værmeldingen var heller stygg for denne nyttårshelgen. Den lød på «stiv til sterk sørvestlig kuling på morgenen og utover dagen og økende til sørvestlig full orkan på kvelden!»
Jeg husker at «Bergen» som leste opp værmeldingen for vårt distrikt var meget alvorlig i stemmen og han gjentok også «sørvestlig full orkan» to ganger. Det var det nærmeste denne metreologen kom når det gjaldt å dramatisere været.
 
Dette værvarslet var mildt sagt en «strek i regningen», for både broren min og jeg hadde jo gledet oss til å ha vår form for fyrverkeri. Imidlertid så forbannet vi oss på at nyttårsfyrverkeri; det skulle vi ha! Ikke faen om et lavtrykk eller en orkan skulle ødelegge for rakettoppskytningen som vi hadde planlagt i flere dager! Det hører også med til historien at broren min er 12 år eldre enn meg; så han var da regnet som voksen.
 
Det hadde seg nemlig slik at faren og onkelen min hadde en gammel trebåt; og ombord i den båten hadde broren min funnet en helvetes svær nødrakett med fallskjerm fra krigens dager. Denne raketten var nesten én meter høy og måtte monteres på en stang som bror min laget av et kosteskaft! Jeg skal vedde på at det var minst et kilo krutt som var «drivstoffet», beregnet til «take-off» og flyving for denne raketten. Jeg skal love at dette var noe annet enn disse «pinnerakkettene» som til og med har blitt forbudt i dag. 
 
Jeg hadde tidligere på dagen, før vinden økte på, «satt standaren» for kvelden, ved at jeg også hadde funnet en «røykbombe» ombord i samme båten. Dette var en type bombe som så ut som en to-liters hermetikkboks. Den inneholdt; fant jeg ut senere; blant annet brennbart fosfor og et rødt fargestof som luktet noe alldeles forjævlig! 
 
Denne røykbomben var selvfølgelig beregnet på å brukes til sjøs for å markere et forlis; og av voksne folk. Ikke av en skinnmager 11 åring på 30 kilo iført sin fars sjøstøvler, som var så store at han hadde problemer med å gå….
 
Jeg har bestandig vært nøye med å lese bruksanvisninger. Også når jeg var guttunge. Så jeg leste grundig gjennom bruksanvisningen. Om jeg hadde vett til å forstå den, det er en annen sak. Imidlertid; man skulle ta av ene lokket; røske ut uløseren og kaste jævelskapen på sjøen «i lé for fartøyet» sto det skrevet med uthevet skrift! 
 
Ikke var jeg på sjøen, ikke hadde jeg noe «fartøy», og ikke skjønte jeg hva «i lé for fartøyet» innebar; så jeg tenkte at en liten vanndam fikk greie seg som «hav»…. Så jeg rev av utløseren og kastet svineriet ut i den dammen der jeg pleide å leke med modellbåtene jeg hadde. 
 
Og jeg skal love at det ble røyk! Illrød røyk! Og den var så tykk og i slike mengder at sauene vi hadde gående ute like ved; de fikk fullstendig panikk og la på sprang som om de skulle ha både Gammel-Erik og Julenissen i hælene! Og jeg holdt på å kveles, for denne helvetes røyken var jo rundt meg overalt! Og da jeg endelig klarte å stavre meg ut av av røykskyen og kom meg inn, så skremte jeg vettet av min mor; fordi jeg var rød som en peon i trynet av fargestoffet, med oppspilte øyne av skrekk, samtidig som jeg hostet og harket som en gammel, innrøyket not-bas! 
 
Min mor «kleppet tak» i nakkeskinnet på meg og lempet meg opp i badestampen og skrubbet av meg fargestoffet. Det måtte et par skyllinger til før det forsvant; jeg hørte hun mumlet noe om «kaustisk soda», som hun antakelig mente at jeg hadde fortjent å bli skrubbet i….men det skjønte jeg ikke rekkevidden av da. 
 
Så nyskrubbet bak ørene og nybadet som en basunengel satt jeg med vannkjemmet hår og hørte på at vinden økte og økte og økte. Og det ristet og bråkte noe alldeles forskrekkelig i huset, kopper og kar skramlet, og hele kjøkkenveggen vibrerte.
Pappa brumlet og bante om at «det var da faen til gnål på denne helvetes vinden» og mamma gjorde klar talglys og oljelamper; «i tilfelle disse råtne kraftstolpene på Frøya blåste ned» som hun så livaktig forklarte det.
 
For å illustrere kreftene på vinden, så kan jeg fortelle at vi hadde en diger 5 watts «walkie talkie» på kjøkkenbordet. Denne var installert for at vi skulle kunne holde kontakten med pappa og brødrene mine når de var på sjøen! Det fantes ingen mobiltelefoner dengang.
Antenneledningen til denne radioen kom inn gjennom et hull i veggen like under vinduet. Og ca. 30 meter fra huset så var det en svær antenne som sto montert opp på en stang som var boret fast i berget og med skikkelig bardunering. Antennekabelen var tredd i en vannslange som lå på bakken. 
 
Denne antennen blåste antakelig minst til Sibir eller Østre Mongolia; for vi hørte en smell og dermed så var «walkie talkien» klistret i veggen, av den enkle grunn at vinden løftet denne slangen med kabelen i rett til værs! Tro det eller ei! Til og med pappa skvatt til av smellen og ble så perpleks at han rett og slett ikke fikk frem et ord! Og dét skulle litt til, for å si det slik. Det ble en jævlig til «drakamp» for å få løsnet denne kabelen. Og som sagt; antennen så vi aldri igjen!
 
Men altså; broren min og jeg vi hadde forbannet oss på at raketten; den skulle til himmels, uansett hvordan været var. Jeg må også innrømme at vi var heldige, vinden løyet faktisk litegrann rundt midnattstider, av den enkle grunn at «sjøen vendte» eller tidevannet som man kanskje kan kalle det, snudde.
Folk som er oppvokst ved kysten vet at da kan ofte vinden spakne, enten for godt, eller at den øker på igjen etter en times tid. Så vi var heldige, akkurat rundt midnattstider så løyet vinden kanskje ned til en sterk kuling/liten storm. Vi godkjente ihvertfall forholdene for oppskytningen! Og at det båste en liten storm, det ga vi faen i, for å si det enkelt. 
 
Jeg glemmer aldri når bror min tente på  dette «missilet»! Det var en dings som rett og slett skulle «rives av» som en svær fyrstikk på siden og under denne raketten. Husk; dette var jo laget for en nødssituasjon på sjøen. Det er ingen som har tid til å fomle med fyrstikker og lightere da! Kruttet tok fyr og dermed så kom det en helvetes sprut av glør og flammer som freste i minst 20-30 sekunder før den gikk til himmels som en sputnik med et satans smell og et ufattelig høyt «svosj». Jeg holdt seriøst på å løpe meg ihjel for å komme unna; jeg fikk nemlig den følelsen at rakett-jævelen kom etter meg…..
 
Ca. 300 meter oppe i lufta dreide den mot vinden og regelrett «feis» avgårde med en hastighet som en UFO i flerfoldige kilometer. Deretter kom den tilbake med vinden, som en svær, rød ildkule, jeg skal forbanne meg på at den var like lyssterk som «Halley’s Komet»! Den lyste opp hele øya på en slik måte at denne onkelen min som fikk blåst gebisset utav kjeften og drev å virret rundt og lette etter tennene sine, forberedte seg på at selveste Messias gikk inn for landing! Han fikk «granatsjokk» og var ikke snakkendes til på flere dager! 
 
Raketten landet ca. midt på øya, like ved veggen til utedassen som tilhørte barneskolen, der lå den å lyste opp hele området i nesten 10 minutter før den sloknet! Min far og min mor ble naturlig nok ur-forbanna; det hadde jo blitt et Helvete ut av en annen verden hvis utedassen til skolen hadde brent ned; men det gikk heldigvis bra. 
 
Men onkelen min forbannet seg i flere år på at han hadde sett både Messias og Gammel-Erik; og gebisset sitt, det fant han aldri igjen.
 
Det var en helvetes nyttårsfeiring!
 
 
Best regards:
 
Helge Wærøy   (The Boss)
 
 
 
 

Litt av en sommer – «Sommeråpent» og «Norges Tøffeste»…

Som dere sikkert har fått med dere; så har det vært liten aktivitet her på bloggen min de siste ukene. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst; men jeg har rett og slett ikke hatt tid. Men nå er det tilbake til hverdagen igjen med faste rutiner. Det vil forhåpentligvis avstedkomme nye «åndsprodukt» her på bloggen; til glede for noen, men sikkert også til forbannelse og irritasjon for enkelte.

Denne sommeren fikk jeg gleden av å være med på NRK sin storsatsning «Sommeråpent» som gikk sin seiersgang både langs kysten og på norske TV-skjermer. Siden jeg er frøyværing, så var det ekstra stas for meg å få være med på dette programmet den lørdagskvelden da «sommerbåten» lå ved kai på Sistranda på Frøya. Jeg er både takknemlig og beæret! 
 
IMG_1959
Her ligger det gamle hurtigruteskipet «Ragnvald Jarl» nå omdøpt til «Sjøkurs» ved kai på Siholmen på Sistranda – «Hovedstaden» på Frøya…
Foto: «The Boss»
 
Å få være med i «beste sendetid» en lørdagskveld på en direktesending på NRK1, med en av Norges største TV-personligheter som programleder; nemlig Tore Strømøy; og attpåtil få snakke om boksing, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve!
 
IMG_1957
«Kapteinens Bord». Her er det nedtelling til vi går «live» på lufta under sendingen, det er ca 10 sekunder før det er alvor. Tore Strømøy og Undertegnede er dypt konsentrert.
Foto: «The Boss»
 
En annen ting som også gjør meg ekstra stolt over å ha vært med på dette programmet; er at Jan Otto Fredagsvik, en nærmest legendarisk ressursperson på Frøya, fortalte en historie om en dame fra øyrekka; nemlig «Selma fra Froan». Denne Selma er min nå avdøde mor. Jan Otto kom bort til meg før sending og lurte på om det var greit at han brukte min mors navn på TV i denne historien som handlet om henne. Jeg sa at det ville gjøre meg både stolt og glad; og jeg skal vedde på at min mor også er stolt over dette der hun er….
 
I hvert fall synes jeg det er både morsomt og rørende at minnet om min mor blir hedret på en slik flott måte av Jan Otto Fredagsvik. Jeg vet at han forteller historier relatert til min mors utsagn og meninger i mange forskjellige fora; noe som jeg er meget glad for. Min mor var en fargerik dame; som slett ikke var redd for å «ta bladet fra kjeften» som hun selv så elegant uttrykte det.
 
Videre så var det skikkelig interessant å få se hvordan denne produksjonen ombord foregikk. Både å få se litt «bak» kamera; men det er også morsomt å få møte noen av disse menneskene man ser på TV gjennom en hel sommer.
 
For min egen del så har jeg heller aldri fått somlet meg til å reise med noen av disse «gamle» hurtigrutene; men jeg fikk ihvertfall nå oppleve å ha lugar og sove ombord i en av dem. Det er jo noe å ta med seg det også.
 
IMG_1955
Fra «kontrollrommet» ombord i den gamle hurtigruten «Ragnvald Jarl», som nå er omdøpt til «Sjøkurs». Det hadde vært moro å vite hvor mange passasjerer som har sittet sjøsyke ved disse vinduene i denne salongen opp gjennom alle de årene denne båten har gått langs kysten…
Foto: «The Boss»
 
Det var også artig å få treffe artistene som var med i dette programmet jeg fikk delta i; og de andre gjestene. Alt i alt en kjempestor opplevelse for en «enkel gutt fra havet» som jeg kommer til å huske lenge!
 
Link til hele programmet ligger nederst i denne artikkelen.
 
Norges Tøffeste
 
På sensommeren har jeg også hatt gleden av å delta i et meget spennende konsept. Jeg ble for en tid tilbake spurt av NRK om jeg ville være med på deres nye reality-serie som heter «Norges Tøffeste».
Jeg svarte selvfølgelig «ja» med én gang, jeg har alltid likt utfordringer; og er alltid på jakt etter å lære noe nytt. Et utrolig spennende konsept som jeg er overbevist om kommer til å bli knallgod og fantastisk TV.
Sendestart er planlagt til begynnelsen av oktober, og jeg mener bestemt at TV-seerne har noe å glede seg til i mange uker utover høsten.
Utrolig artig og lærerikt å få være med på. Og denne gangen fikk jeg også som sagt gleden av å være en del av selve produksjonen, hva min rolle består i vil dere se på TV utover høsten.
 
 _DSC6889
Litt posering må til! Dette bildet ble tatt av en rekvisitør ved navn Leif Arild Eriksen. Han har jobbet i NRK i over 30 år og han og jeg fikk god kontakt under innspillingen. 
 
Og seerne kan glede seg til å se et knippe med unge og håpefulle deltakere som ble konfrontert med en del realiteter som ikke er dagligdags…
 
Jeg har også lyst til å berømme hele produksjonsteamet bak serien for deres profesjonalitet og faglige dyktighet. Hele «crewet» opptrådte meget profesjonellt og alle var utrolig positive. Jeg hørte eller så aldri at noen var negative eller demotiverte i forhold til jobben de skulle gjøre. Tatt i betraktning av at forholdene var til tider veldig utfordrende; så viste hele staben en genuin evne til problemløsning og la for dagen en faglig dyktighet som man kan misunne dem.
 
IMG_2179
En sliten fotograf og lydmann tar seg en velfortjent kaffepause, mens rekvisitør Leif Arild fikser et eller annet i bakgrunnen. Han fikset stort sett alt. Uansett hva man mangler eller står fast på; så har Leif Arild alltid et eller annet i bilen som kan brukes.
Foto: «The Boss» 
 
IMG_2071
Producer Robin Sletthagen. «The man in charge of the action»! Han holdt hele produksjonen sammen og er selve «limet» i hele serien! Denne mannen har en fenomenal evne til å jobbe med og ta stilling til en drøss med ting samtidig. Jeg har aldri sett maken!! Jeg skal vedde på at han hadde blitt «stormester» i sjakk hvis han hadde bestemt seg for det. Mannen har en fenomenal evne til å tenke flerfoldige trekk fremover. Jeg er sikker på at han på et blunk deler inn hjernen sin i tallrike, regulære soner og lagrer informasjon akkurat der han vil…
Foto: «The Boss»
 
 
Som sagt; det kommer til å bli litt mer «liv» på denne bloggen utover høsten, sommmeren har vært spennende og innholdsrik for min del; og det kommer nok til å skje endel utover høsten og vinteren også….
 
Man har det tross alt ikke mer gøy enn man gjør det til…
 
Og vi har et mildt sagt «progressivt» miljø rundt oss…
 
 
Så følg med!
 
 
Best regards;
 
Helge Wærøy   (The Boss)
 
 
Link til «Sommeråpent»: Hele programmet kan sees her: http://tv.nrk.no/serie/sommeraapent/enrk02072713/27-07-2013
 
Historien om min mor finner man under kapittel 4: «Lokalpatriotens postkort». Sekvensen der jeg er med finner man under kapittel 6: «Helge Wærøy ved Kapteinens Bord».
 
 

Jeg er ikke sint; bare veldig, veldig skuffet…

Jeg er ikke sint; bare veldig, veldig skuffet. Skuffet over det engelske kongehuset. Som til tross min iherdige og utrettelige, totalt uselviske innsats for å fremme familien Mountbatten Winsdor sine interesser her i landet, ikke nedlater seg til å ta mitt navneforslag til den nye tronarvingen ad notam!

Jeg foreslo at navnet på den nye prinsen og fremtidige arvingen til det britiske samveldet skulle lyde «Charles Edward George Torwald». Dette navnet ville, som tidligere nevnt, vært en heder til de alle de «store» i engelsk historie, også «The house of Tudors» stolte tradisjoner ville blitt ivaretatt. Og; ikke minst, gutten ville vært en stolt bærer av navnet til en norsk hedersmann og statsmann som jeg ser opp til og respekterer.

Skuffet 

Men hva velger de å gjøre? Jo de gir gutten det totalt idiotiske navnet «George Alexander Louis»! For å sammenligne med tipping så føler jeg det som jeg har fått «10 rette» og en premie på kr. 800,- mens den som har fått «tolv rette» har vunnet millioner. Grunnen til at jeg føler jeg har «10 rette» er selvsagt at de tar med navnet «George» fra mitt forslag. Skulle bare mangle også. Så den «kjøper jeg»!
 
Men jeg fatter ikke hvorfor de har valgt å gi gutten navnet «Louis». Er dette for å hedre opphavet, altså faren til den siste FRANSKE kongen som ble kalt «Ludvig Filip av Frankrike». Hans far het Louis Philippe Joseph og var hertug av Orléans. Denne siste kongen av Frankrike var imidlertid den mest anstendige av hele buketten med franskekonger. Han stakk av til England etter februarrevolusjonen under psevdonymet «Mr. Smith» den 24 februar 1848;  da han ikke ville ende opp under giljotinen, som navnebroren Ludvig XVI og kona Marie Antoinette gjorde. Er det for å minnes denne feigingen som skjulte seg som en rev i et hi i England da det ble «for varmt for ham i hjemlandet?
Det MÅ være på grunn av dette; det er såvidt meg bekjent ikke en kjeft av britiske, mannlige monarker som har båret navnet «Louis» siden kongene Offa, Egbert eller Ethelwulf regjerte!
 
Jeg fatter ikke at det går an at det engelske kongehuset kan synke så dypt! Har de også fullstendig glemt napoleonskrigene og denne bestialske, ovennevnte giljotinen. Har de glemt at så å si alle engelskmenn har gått rundt og kalt franskmenn for «froske-etere»? Noe som forsåvidt inneholder en «sneis» sannhet, da franskmenn av en eller annen grunn eter froskelår med den største selvfølgelighet. Tilgi meg denne lille avsporingen…
 
Det som også KAN være en forklaring er at en eller annen tosk i det engelske kongehuset er så opphengt i jazz at de vil hedre trompetisten og legenden Louis Armstrong. Jeg håper de da er klar over at hans fulle navn var Louis Daniel Armstrong, men at han gikk under kallenavnet «Satchmo», som er en forkortelse for «satchelmouth» pga. sitt brede smil. Eller; for å si det på godt norsk: han var storkjeftet! 
 
Navnet «Alexander» kan inneholde så mangt. Det KAN tendere mot at de har hatt «Alexander den Store» i tankene her, uten at jeg kan være sikker. I såfall synes jeg de har gjort nok et dårlig valg. Denne «Alexander den Store» var som de fleste av oss vet en skikkelig «hardass» som drev og kriget og laget kvalm i 12 sammenhengede år, før han kreperte av malaria eller tyfoidfeber. Han var riktignok utrolig intelligent og kunnskapssøkende, han maste omtrent livet av alle lærde han kunne få tak i, men han var også iflg. mange historikere antikkens svar på både Napeoleon og Hitler, to personligheter som ikke akkurat har vært «buddies» av Det Britiske Samveldet.
Derfor er det ufattelig for meg at de velger å gi gutten navn etter en despotisk krigerkonge, som til alt overmål drepte vennen Kleitus i raseri mens han var drita full! De burde tenke på at en slik kobling kan henge ved et kongsemne i negativ forstand.
 
Imidlertid så både håper og tror jeg at de har hatt de tre skotske kongene Alexander den I, II, og III i tankene, selv om også disse vekker noen ugne følelser hos meg. Den første av dem var kalt for «Den rasende», han var kjent for å være ydmyk overfor de geistlige, men en hensynsløs, brutal Satan av en fyr overfor alle andre som han glatt betegnet som «undersåtter». Den andre av disse «Alex’ene» lagde masse Helvete for Norge, da han mente at de ytre vestlige øyene utenfor Skottland ikke tilhørte Norge. Derfor forlangte han å kjøpe dem. Da han fikk nei, så førsøkte han gjennom nærmest tuskhandel å forpurre samarbeidet med Norge. Under en seilas for å angripe de norrøne territoriske øyene, så får han feber og kreperer, hans sønn på 8 år blir da den tredje «Alexander» som blir konge over Skottland. 
 
Denne guttungen bestemmer seg for, når han blir kjønnsmoden; å fortsette der faren slapp for å få tak i disse øyene. Dette fører til at Kong Håkon (oppkalt etter min far) blir så forbannet at han utlyste «leidang» (en ordning for å få vanlige folk til å utruste og bemanne skip) og satte til havs vestover med den største flåten som noengang har vært og antakelig noensinne kommer til å bli mobilisert fra Norge. Han forbannet seg på at han skulle ta en alvorsprat med denne skotske-kongen. Slu som denne Alexander var; så uthalte han alt til og ventet til høststormene skulle begynne. Kong Håkon ble til slutt så forbanna at han bestemte seg for å angripe; et helvetes uvær slo til samtidig og ødela flere av skipene hans, og vi husker dette som «Slaget ved Largs» i oktober 1263. Resten er historie… 
 
Jeg har forøvrig selv vært i Largs; noe som fotomontasjen nedenfor illustrerer. Årsaken til besøket var todelt; jeg ville hedre navnet etter min far, og samtidig drive promotering for Andreas Evensen sin VM-kamp i profesjonell boksing mot skotske Ricky Burns i desember 2010. Skottene gjorde forøvrig alt for å sabotere oss også, slik at jeg vet godt hvordan Kong Håkon hadde det…… 
 
Largs
 
 
Det KAN være at det engelske kongehuset velger å «gi skottene» denne anerkjennelsen, ved at en fremtidig samvelde-konge skal bære en skots konges navn….jeg vet ikke, men jeg vil anta det. Det er mange i Skottland som har sagt til meg; du er ikke i England nå; du er i Skottland! De er beinharde slik. Skottene er skikkelige, herlige tøffinger, som ALDRI ville dolket en idealist som meg i ryggen etter en slik innsats som det jeg har gjort for det engelske kongehuset.
 
For å sitere Kjell Bondevik:
 
«Eg er djupt såra og vonbroten»!
 
Sitat slutt; og dermed mitt engasjement for det engelske kongehuset! 
 
Og hele denne pompøse, oppblåste Mountbatten Windsdor-familien kan heretter seile sin egen sjø!
 
De har mistet en mektig alliert… 
 
Heretter kan de «lene seg på» denne Totland, som er «ekspert» for TV2… Jeg fatter forresten ikke hvor alle disse «ekspertene» kommer fra!
 
Det være seg boksing eller kongehus, en eller annen kommer ALLTID på banen og kaller seg for «ekspert» såfremt noen så mye som setter opp et kamerastativ i begge disse sammenhengene. 
 
 
Nok om det; det engelske kongehuset har tatt sitt valg.
 
Og de får en ganske annen virkelighet fra nå av!
 
I rest my case!
 
 
Best regards:
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 

En eller annen gang på ’80-tallet…

’80-tallet fikk en tragisk inngang for Norge, den største tragedien som har rammet norsk oljevirksomhet var et faktum da boligplattformen «Alexander Kielland» kantret under en storm i Nordsjøen. 123 mennesker omkommer…
En av tidenes absoutt største musikalske suksesser, «Le Miserables» blir ur-oppført i Paris – Jessie Owens dør 67 år gammel, vi husker ham for at han satte en fenomenal verdensrekord i lengde under OL i Mexico City i ’68, en rekord som sto i nesten 30 år…Bjørg Eva Jensen tar Norges eneste gull under OL i Lake Placid – og Norge boikotter sommer-OL i Moskva; noe som fører til at Tore Strømøy som skulle deltatt i kappgang måtte reise hjem uten å få startet…
 
Her er bilde fra det som var en del av min arbeidsplass høsten 1983, siste sesong jeg var med som fisker. Nå er det forfallent, men dengang var denne brygga og sjøhusene en havn for fiskebåten som faren og onkelen min eide sammen. Innseilingen til havnen er nederst til venstre...
Bilder fra det som var en del av min arbeidsplass høsten 1983, siste sesong jeg jobbet som fisker. Nå er det forfallent, men dengang var denne brygga og sjøhusene en havn for fiskebåten som faren og onkelen min eide sammen. Innseilingen er nederst til venstre…
 
I 1980 ble en av Norges verste massemordere avslørt. Arnfinn Nesset hadde omtrent gått amok med sine giftsprøyter på et aldershjem i Orkdal fra 1977 til han ble avslørt i november 1980. Han ble dømt for 22 drap, men har siden nitti-tallet vært på frifot…
 
Vigdís Finnbogadóttir ble i 1980 valgt til Islands fjerde president – hun var den første kvinnelige, demokratisk valgte presidenten i verden; et embete hun hadde helt til 1996…
John Lennon blir skutt og drept og det bryter ut krig mellom Iran og Irak, Ronald Reagen blir valgt til president i USA – og vokalisten i «AC/DC» Bon Scott, som er kjent for låten «Highway to Hell» dør…
Eric Heiden dominerer og vinner alt av skøyteløp på herresiden i OL i Lake Placid og Steve McQueen dør av kreft dette året; sannsynligvis utviklet av asbestdraktene han brukte da han var rallykjører – og en av norgeshistoriens største skipsredere gjennom tidene, Hilmar Reksten dør. Jeg husker han holdt på å bli verdens største og mektigste skipsreder men han mistet hele flåten sin under skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet. Fra å være milliardær gikk han omtrent konkurs. Han ble også stilt for retten for skatteunndragelser og valutasvindel, men ble stort sett frifunnet…
 

Norge slår England i fotball i 1981 og Lillelien går som følge av det «kanakkas» i radiobua – og vi får etterhvert en aldri så liten revolusjon innenfor musikkbransjen da CD-formatet konkurrerte ut kassetter og LP-plater.

På filmfronten ble vi vitne til at videoen kom, og med den en voldsom diskusjon om «videovold». En av bidragsyterne til denne diskusjonen var den kinesisk-amerikanske kampsportutøveren og skuespilleren Bruce Lee. Han banket opp «bortimot» 200 mann i filmen «Enter the Dragon» uten så mye som å bli svett eller bli påført et eneste blåmerke. 
Det var ingen som tenkte på at Bruce Lee hadde vært død siden 1973 da vi så «Enter the Dragon» på video på ’80-tallet…
 
«Motorsagmassakren» var fryktelig skremmende og «Rambo» gryntet rundt i skogen og satte opp feller og utryddet arméer med pil og bue, samtidig som han løp gjennom eksplosjoner med bar overkropp – OK, han måtte sy noen sting etter å ha ramlet utfor noen stup, men det syntes vi bare var tøft, spesielt fordi han sydde selv. Knivskaftet hans viste seg å være rene medisinskrinet…
 
Vi hadde både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch som statsministere i 1981, Egypts Anwar al-Sadat blir skutt og Prins Charles fører Diana til alters i en gallauniform uten like. Og midt opp i alt dette kjører en sovjetisk ubåt rett opp i fjæra hos svenskene; Paven blir skutt, men overlever og skuespilleren og imitatoren Rolf Just Nilsen dør på scenen. Han døde under fremførelsen av revyen «L/L Wang & Nilsen» der han spilte sammen med Sølvi Wang.
 
Priser på leiligheter og andre boliger gikk rett til himmels, folk som hadde kjøpt leiligheter bare for kort tid siden; gjorde små formuer på å selge – smale skinn-slips og pastellfarger var utrolig populært blant gutta. Strukturbehandling av hår var plutselig «in» hos guttene, påskuddet var at det hjalp mot «fett hår» men alle skjønte at de egentlig var jålete… 
 
Oddvar Brå brekker skistaven sin og Fyrstinne Grace omkommer i en bilulykke. John Belushi, en av mine «helter» fra filmen «Blues Brothers» omkommer av en overdose og Kina får mer enn én milliard innbyggere
 
Ut i ’80-tallet så ble buksene til guttene «høye i livet», dress ble «in» for mannfolkene; til og med David Bowie brukte dress, det samme gjorde Bryan Ferry og hans «Roxy Music»; med keybordisten «Eno» som skrøt av at han barberte seg i skrittet og samlet på porno; dette bandet fikk en fantastisk rennesannse…
Alle skulle ha bleket hår som «Limahl» og både gutter og jenter brukte skulderputer, Ole Evenrud het noe annet og han var radmager, mens nå avdøde Marius Müller sang om Carmen og var en av de første norske gitarheltene…
 
Rolf Falk Larsen blir verdensmester på skøyter i 1983 på Bislett, men bare fordi nederlenderen Hilbert van der Duim reiste seg opp en runde for tidlig på 5000 meteren, han trodde han hadde passert målstreken – Når han innså tabben var det for sent å ta igjen Falk Larsen. Dermed ble Falk Larsen etter datidens regler VM-mester bare han fullførte 10.000 meteren, fordi han hadde tre distanseseirer i lomma. Han gikk så dårlig på «mila» at han ble, som den første norske verdensmester buet ut av et skøyteelskende publikum. Han vant heller aldri noe annet…
 
Vi fikk en ny betegnelse på folk som ble fort rike, de ble kalt «jappene», men ingen skjønte riktig hvorfor, ingen tenkte riktig over at denne gruppen unge forretningsfolk med dynamiske og målrettede holdninger egentlig laget en ny standard (YAP= Young Aspiring Professional eller YUP= Young Urban Professional, for å nevne noe) de fleste tenker på sjokoladen «Japp» når de hører navnet i dag…
 
Den 20 januar 1984 ble Arne Treholt anholdt på Fornebu, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han ble arrestert av politiinspektør Ørnulf Tofte, som sa følgende: «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss». Jeg mener at jeg har lest et sted at han ble så overrasket at han spydde da han ble hektet, han var på vei ut til et fly som skulle til Wien med 65 graderte dokumenter i kofferten for å møte den utviste KGB-agenten Gennadij Titov.
Han ble kjent skyldig i spionasje for Sovjet og Irak og dømt til 20 års fengsel. Han ble benådet tidlig på ’90-tallet og er i dag en fri mann…
 
Vi hadde tragedien på Heysel Stadion i Brussel, noe som førte til at det ble slutt på «ståtribuner» på fotballarenaer; «a-ha» går til topps på «Billboard-lista» i USA og Rock Hudson er den første toppkjendisen som dør av AIDS, samtidig som vraket av «RMS Titatnic» blir funnet…
 
«Børsen» ble plutselig nevnt i media, timelønnen for en vanlig arbeider var på slutten av åttitallet rundt 100 kroner, samtidig som man også fikk mest igjen for pengene og det var lett å få lån, men renten var skyhøy. Den Amerikanske Presidenten Ronald Reagen ba om «one for the gipper» og truet med å skyte ned alt i verdensrommet…
Romfergen «Challenger» eksploderte 1 minutt og 13 sekunder etter oppskytning 28 januar 1986, alle ombord omkom, det som var spesielt var at to av mannskapet var kvinner, lærerinnen Christa McAuliffe var tobarnsmor som skulle bli den første læreren i rommet, hun har fått en asteriode og et krater på Månen oppkalt etter seg – mens den andre kvinnen og resten av mannskapet om bord er det ingen som husker lenger…
 
I april dette året så blir forfatteren av denne artikkelen pappa for første gang…
 
Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, President i Sovjetunionen; lovte «Glasnost» og «Perestrojka» samtidig som han lagde helvete i Afghanistan; og var rasende da han møtte pressen etter møtet med Ronald Reagan da de møttes på Island – Reagen banket også Libya og Ghadaffi sånn passe; noe vi syntes var bare velfortjent – US Navy og US Marines feide over den lille karabiske øya Grenada pga. ren kommunistskrekk, noe som inspirerte «Clinter’n» (Clint Eastwood) til å spille en hes, beintøff, forfylla og ulykkelig kommandosoldat i «Heartbreak Ridge» en film totalt uten innhold, men vi likte den på video allikevel, der var mannfolkene skikkelige krigere med «bensin i blodårene og pikker som kjøttøkser» – sitat hentet fra filmen…
Vi som ikke hadde råd til å kjøpe egen videospiller kunne leie en «Movie-Box» hos videoutleieren, å leie spilleren var billigere enn  å leie filmen, leide man to filmer kunne man ofte få låne spilleren gratis – men man fikk straffeleie hvis man ikke leverte før klokken 18.00 dagen etter…
 
I Sverige skyter noen Olof Palme og reaktoren i Tsjernobyl eksploderer. Phil Lynott, bassist og vokalist/låtskriver i Thin Lizzy går bort alt for tidlig; skuespilleren Wille Hoel og Finlands legendariske president gjennom 25 år, Urho Kekkonen forlater oss…
Og mannfolket over alle, med skikkelig kløft i haka, Cary Grant dør i 1986 i en alder av 82 år, bare 6 dager etter at Mike Tyson blir den yngste verdensmester i tungvektsboksing gjennom tidene; bare 20 år gammel – Det amerikanske flyselskapet «Pan American» styrter i dobbelt forstand da det sprenges en jumbojet over Lockerbie i Skottland. Alle ombord omkommer, pluss noen på bakken – denne ulykken ble begynnelsen til slutten for det tradisjonsrike selskapet, mange forbandt selskapet med fare og konkursen var et faktum i 1991.
 
«Karate Kid» med Ralph Macchio gjorde det umulige mulig, «Flashdance» ga oss en fenomenal danseopplevelse, det samme gjorde «Footloose» men den grommeste dansefilmen av alle var «Dirty Dancing» der låta «Hungry Heart» virkelig fikk hjertet til å dunke og Patrick Swayze fikk oss gutta til å føle oss som regulære stuter på dansegulvet, han kunne slåss også, det gjorde vår kollektive ydmykelse som mannfolk total…
 
Vi satt på kino og fulgte villstyringen Zack Mayo spilt av Richard Gere og hans brutale kamp for å bli jagerflyver, der ingen trodde han hadde den minste sjanse til å lykkes – og ikke et øye var tørt da han til slutt i filmen; iført marinens hvite uniform, gikk rett inn på den lokale fabrikken og bar ut kjæresten sin med det vanvittige navnet Paula Pokrifki, spilt av Debra Winger. Tidligere i filmen hadde de to vært igjennom noen dampende sex-scener, de hadde slått opp og funnet kameraten til Zack som valgte å henge seg – før Zack tilslutt innså at han ikke kunne leve uten sin Paula Pokrifki…
Zack ble også sparket noe alldeles enestående «i balla» av den beintøffe drillsjersjanten Foley, spilt av Louis Gosset jr, som fikk Oscar for beste mannelige birolle. Og låten til slutt i filmen der Zack bærer ut Paula ble en klassiker, som også fikk Oscar. Hvem er det som ikke får tårer i øynene når Joe Cocker og Jennifer Warnes drar igang med «Up Where We Belong», komponert av indianerkvinnen Buffy Sainte-Marie sammen med Jack Nitzsche – og vi ser for oss denne unge flyoffiseren med sin elskede i armene…
 
Arnold Schwarzenegger forvandlet seg fra «Conan» til «Terminator» og drepte alt og alle rundt seg, samtidig som dialogen var ytterst sparsom – og så dundret Tom Cruise iført et jagerfly rett gjennom vårt himmelrom med flammer i håret og etterbrenner i rompa med dekorert hjelm og oksygenmasken slengende – han festet den bare når han måtte ha begge hender på «stikka»…
Han spilte rollen som den uregjerlige Løytnant Pete «Maverick» Mitchell, samtidig som låten «Take My Breath Away» av gruppen «Berlin» rørte oss til tårer…
Drønnet når han «blåste tårnet» var så kraftig at alle som drakk kaffe på bakken sølte på uniformene sine og under klinescenene med skjønne Charlotte Blackwood (Kelly McGillis), så det ut som de prøvde å ete hverandres tunger…
Vi gråt alle sammen med Meg Ryan da navigatøren «Goose» døde, (hun spilte kona) som følge av en pilotfeil fra Cruise, men vi klarte ikke å bebreide ham, han ble også frikjent…
Vi fulgte den unge superpilotens kamp mot hans indre demoner og savnet av sin far, samtidig som han selvsagt reddet alle oss i den vestlige verden fra de fryktelige MIG-jagerne, med ansiktsløse piloter, for de hadde festet okygenmasken når de fløy i 4. ganger lydens hastighet, det trengte ikke Tom Cruise, han skulle jo vinne allikevel, og filmen spilte inn 353 milloner dollar i 1986…og da vinner man jo uansett, selv om filmen egentlig var en propagandafilm for det amerikanske luftforsvaret og Reagen-æraen, de hadde en stor finger med i manuskriptet, de lånte jo bort et hangarskip, nemlig «USS Enterprise»….
 
Han vi i dag kjenner som «McDreamy» i «Grey’s Anatomy» (Patrick Dempsey) dukket for første gang opp i en videofilm som het «Can’t Buy Me Love» i 1987…..Her hjemme fikk «Veiviseren» med Mikkel Gaup liksom ikke opp det samme trykket som de storfilmene jeg har nevnt ovenfor, men det endte allikevel med en «Oscar-nominasjon, den første siden «Ni Liv» i 1957. Og så kom kjempehiten «China In Your Hand» med britiske «T’Pau», jeg har aldri hørt om dem hverken før eller siden…
 
Og i august dette året så ble forfatteren av denne artikkelen gift for første og siste gang – han er faktisk gift enda…
 
I USA vant George Herbert Walker Bush presidentvalget over den demokratiske kandidaten Dukakis, som alle trodde var gresk, og Berlinmuren ble regelrett meislet ned i 1989, den sto i flere år etter at Reagan holdt tale i Berlin, der han sa: «Mr Gorbatsjov, please tear this wall down» eller noe i den dur – og «Sovjetunionen» overlevde såvidt til nitti-tallet – og her hjemme blåste kyr og hus til himmels i den kraftigste orkanen i manns minne på nordvestlandet. Ødeleggelsene var så kraftige at Kongen reiste rundt for å trøste – og Ole Klemetsen ble som 17-åring den yngste Kongepokalvinneren i boksing…
 
Og i november dette året så blir forfatteren av denne artikkelen pappa for andre gang…
 
En eller annen gang på ’80-tallet…
 
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 

En eller annen gang på ’70 tallet…

Jeg husker godt mange ting som skjedde på ’70-tallet – Dette tiåret begynte bla. med at fikk vi innført moms på 20% på alle varer og tjenester – i den forbindelse så husker jeg at min far skulle lese en bok om «Merverdiavgiften», noe som førte til at han ble så forbanna at han slengte boka i veggen…min far hadde sans for direkte og kontante løsninger…
 
Her ser vi Svein Erik "Spiker'n" Paulsen som europamester; også avbildet sammen med Chris Christensen, også kjent som "Gentleman Chris"...og jeg har også lagt vet et bilde av Svein Erik fra 2004, da var han 58 år. Noen holder seg godt...
Her ser vi Svein Erik «Spiker’n» Paulsen som europamester; til høyre avbildet sammen med Chris Christensen, også kjent som «Gentleman Chris» – Jeg har også lagt ved et bilde av Svein Erik fra 2004, da var han 58 år. Noen holder seg godt…

 

Vi fikk den første «offisielle» hungersnøden innover oss gjennom «Dagsrevyen» på vår fremdeles enerådende TV-kanal NRK; der vi fikk se bilder av utmagrede små barn med stoooore mager i et land i Afrika som het Biafra, jeg husker at jeg kunne ikke på noen som helst måte forstå at de hadde så store mager; all den stund de ellers var totalt utmagret og ikke hadde mat…
Vietnamkrigen rullet for fullt, og store amerikanske og sør-vietnamesiske styrker rykket inn i Kambodsja for å ødelegge nord-vietnamesiske baser, jeg huske jeg så brennende barn løpe for livet på Dagsrevyen – og jeg forsto at krigens Helvete er noe annet enn tegneserier…
 
Thor Heyerdal greier på andre forsøk å krysse Atlanteren i sin «Ra II», en båt bygget av «papyrius», et materiale som egentlig svært få av oss på en øy utenfor norskekysten skjønte hva egentlig var – men det var spennede å følge med på – og Bokken Lasson som fremførte sangen om «Tuppen og Lillemor» første gang døde i 1970…samme år som en av våre aller mest folkekjære diktere og poeter i moderne tid; Alf Prøysen døde. Jeg husker det var trist fordi jeg skjønte at jeg aldri mer ville se «Romeo Clive» som han gestaltet i samspill med Anne Cath Vestly som var «Kanutten»…Og superpianisten Leif Ove Andsnes ble født, bare et par måneder etter at «Senkvelds» Thomas Numme så dagens lys…
 
Idi Amin tok makten i Uganda i 1971 ved å avsette Milton Obote, et navn som av en eller grunn har brent seg fast i min hukommelse – jeg aner ikke hvorfor – Idi Amin sin råskap har verden knapt sett maken til hverken før eller senere og han innførte et av de mest brutale regimer vi kjenner til – Samtidig som «Statoil» blir opprettet her hjemme, da Staten skjønner at det er best å opprette et statlig oljeselskap i det olje-eventyret som vi står overfor…Funnet av olje på «Frigg-feltet» var også et faktum.
 
Jim Morrison; vokalist i «The Doors» blir funnet død i et badekar i en leilighet i Paris i 1971, han døde angivelig av hjerteinfarkt – og supergitaristen Jimi Hendrix og sangeren Janis Joplin døde året før. Begge ble bare 27 år gammel og begge døde som følge av narkotikamisbruk.
Jimi Hendrix gjorde ALT med gitaren. Janis Joplin kunne lese å skrive når hun var tre år, hun kunne synge akkorder og hennes raspende, nærmest rølpete, kraftige stemme strakk seg over hele fire oktaver. Hun har solgt flere plater enn både John Lennon og Paul McCartney…
Det som er litt rart er at den låten som Joplin kanskje er mest kjent for her hjemme er «Me and Bobby McGee» av Kris Kristoffersen – han og Joplin var venner og elskere helt til hennes død og Joplin hadde gjort en coverversjon at denne låten bare dager før hun døde – Kris Kristoffersen hørte hennes versjon først dagen etter at hun døde…
 
Nikita Khrusjtsjov – sovjetisk president som for alltid gikk inn i historien for Cuba-krisen og at han ble beskyldt for å ha tatt av seg skoen og banket den i talerstolen i FN, noe han forøvrig ikke gjorde; avgikk ved døden og det samme gjorde jazztrompetisten Louis Armstrong – og loven som forbyr homoseksuell aktivitet oppheves.
Richard Nixon blir valgt til president i USA og her hjemme blir partiet Venstre delt i to og Norge sier «Nei» til EF, som følge av dette går Trygve Brattli av som statsminister og Lars Korvald tar over – jeg glemmer aldri da Bratteli overleverte nøklene til statsministerens kontor med ordene: «Her er nøkkelen»! Kort og greit, ingen store ord. 
 
Allikevel, når det gjelder politikk så husker jeg best fra denne perioden Kjell Bondevik (onkel til dagens utgave) sine legendariske ord da han uttalte at «eg blir djupt såra og vonbråten» når han «ikke greide å skipa ny regjering» – i kjølevannet av at Per Borten måtte gå av som følge av «lekkasjesaken» om EF i mars året før, altså i 1971…
 
I Vest-Tyskland dukket den såkalte «Baader-Meinhof banden» eller «Rote Arme Fraktion» opp, en bevegelse som hadde sitt utspring fra studentopprøret fra slutten av ’60-tallet – denne banden terroriserte vest-Tyskland og drepte tallrike tyske politikere fra 1970 til 1990 – og her hjemme tar Kong Olav trikken når han skal på skitur i solidaritet med landets befolkning som var rammet av oljekrisen vi fikk i 1973. 
 
Selv om tiltakene fra myndighetene med å pålegge restriksjoner på oljeforbruket for å redusere dette med 10% var godt ment, førte det selvfølgelig til at folk hamstret bensin – og myndighetene svarte med å stenge bensinstasjonene i helgene, innføre forbud mot å fylle bensin på kanner – og kjøreforbud i helgene.
Nesten ingen tenkte over at opphavet til denne krisen var den såkalte «Yom Kippur-krigen» da Egypt og Syria angrep Israel, noe som førte til at de land, deriblant Norge; som støttet Israel fikk stengt oljetilførselen…
 
I juli 1973 blir også en mann skutt av den Israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på Lillehammer – dette er såvidt jeg vet den eneste likvideringen som er blitt foretatt av en fremmed makt på norsk jord i fredstid – og «Anders Langes Parti – Til Bekjempelse Av Skatter og Avgifter (senere Frp) blir startet den 27 april 1973 under et møte på Colosseum Kino i Oslo…
 
Magne Myrmo blir den siste verdensmester på norske treski i 1974 og Richard Nixon blir felt av «Watergate» og Gerald Ford overtar – jeg som guttunge trodde først at han eide Ford-fabrikken – denne presidenten huskes antakelig best for hans kone Betty, som åpent fortalte om sine alkoholproblemer som hun slet med. Hun brukte sin posisjon til å grunnlegge det berømte «Betty Ford Center» der tallrike kjendiser har vært på avvenning for sine alkohol -og narkotikaproblemer.
 
Juan Peron i Argentina og flygerhelten Charles Lindbergh dør dette året. Lindbergh var den første til å fly alene over Atalnteren i sitt spesialbygde fly som het «Spirit of St.Louis». Turen tok 33 ½ time!
Willy Brandt går av i Vest-Tyskland fordi hans sekretær blir anklaget for spionasje, jeg husker Willy Brandt godt fordi han snakket norsk når han ble intervjuvet på «Dagsrevyen»…og Sør-Afrika hives ut av FN fordi de driver «apartheid-politikk»…jeg husker at jeg ikke fikk dette til å stemme helt, kun få år tidligere hadde Martin Luther King jr. blitt skutt i USA fordi han hjalp fargede og i Amerika var det mange steder på ’70-tallet nesten like mye «apartheid» som i Sør-Afrika….
 
Jeg fikk skryt av læreren min i 1974 i karakterboka mi, fordi jeg var «mer enn vanlig interessert i det som foregikk rundt omkring i verden» , en klar forbedring fra året før; da måtte jeg svare for at læreren hadde skrevet at jeg «kunne bruke vél kraftige ord og uttrykk» på skolen…
 
Den norske bokseren Svein Erik «Spiker’n» Paulsen blir europamester i vektklassen «super fjærvekt» i profesjonell boksing ved å slå ut tyske Lothar Abend i tredje runde i et fullsatt Jordal Amfi den 7. mai…
ABBA vant Grand Prix med sin versjon av «Waterloo» – som var noe ganske annet enn Napoleon sin versjon som jeg leste om – og Agnetha Fältskog var noe av det peneste jeg hadde sett, der hun regelrett duvet på scenen og jeg fattet ikke at hun kunne være sammen med denne Björn Ulvaeus…
 
Filmen om «Flåklypa Grand Prix» kom ut og vi kunne ikke forstå hvordan Ivo Caprino fikk disse figurene til å bevege seg, bare i Norge er det solgt over 5 millioner kinobilletter til denne filmen; dvs si at «alle» her i Norge har sett filmen, den er oversatt til 10 språk – og vi fikk forbud mot alkoholreklame – og et drøyt halvår etterpå får vi også forbud mot tobakksreklame, dette var i 1975…
 
Den greske skipsrederen Aristoteles Onassis som var beryktet for sine rustne holker av noen skip, men berømt for å «ta over» enken etter John F. Kennedy, hun het Jackie Kennedy; dør i 1975 og Franco, en tyrannisk diktator i Spania gjennom en mannsalder «tar endelig til vettet» og forlater denne verden…mens David Beckham og David Toska blir født…
 
Vi husker terroraksjone igangsatt av «Svart September» under OL i Munchen og vi blir vitner til et gisseldrama i OPEC-bygningen i Wien tre år etter. I begge disse meningsløse terroranslagene blir uskyldige drept…og Juan Carlos blir Konge i Spania.
 
Jeg husker at motorbulkskipet «MS Anita» og tørrlasteskipet «MS Norse Variant» forsvant på samme dag i 1973, vi fulgte med alle nyhetsmeldinger om disse to båtene. Hele besetningen på «MS Anita» forsvant, men av «MS Norse Variant» sin besetning på 30, så overlevde kun Stein Gabrielsen. Han ble funnet etter tre døgn, da hadde han klort seg fast til en redningsflåte i orkan og ekstrem høy sjø. Stakkars Stein Gabrielsen var plaget med ettervirkninger etter dette forliset helt til han døde i 2009…
 
Peanøttbonden Jimmy Carter blir president i USA og norske skøyteløpere gjør det meget bra i Innsbruck-OL i 1976, der meldalingen Jan Egil Storholt tar gull på 1500 meter. Det ikke mange tenker på med Storholt er at en alvorlig arbeidsulykke holdt på å ødelegge skøytekarrieren hans i 1970, men han hadde jernvilje og var fast bestemt på å komme igjen som toppløper…
 
1977 opprinner og omtrent samtidig som jeg fikk min yrkesdebut som fisker denne høsten, så kaprer palestinske terrorister et Lufthansa-fly og dreper kapteinen. Vest-tyske soldater stormer flyet og dreper alle terroristene unntatt én, nemlig Souhaila Andrawes. Hun ble beskrevet av gislene som den mest brutale av kaprerne, hun bandt ofrene og slo dem, samtidig som hun helte alkohol over dem «for at de skulle brenne bedre». Andrawes dukket etter hvert opp her i Norge, ble utlevert til Tyskland, ble igjen overført til Bredtvedt kvinnefengsel og er i dag bosatt i Norge…
 
Elvis og Bing Crosby og Charlie Chaplin dør – Berge Furre og Finn Gustavsen forsnakker seg om navigasjonssystemene «Loran C» og «Omega» – og Thor Heyerdal starter Tigris-ekspedisjonen ut fra Irak…og jeg glemmer aldri «Hotel California» med Eagles og blir grundig lei av maset på «Andungen Kvakk-Kvakk» – Baccara sang sensuelt om «Yes Sir I Can Boogie»…og det gikk ikke bedre til enn at Thor Heyerdal til slutt «brant sin båt i protest» da han i forbannelse over krigene på Afrikas Horn satte fyr på Tigris!…
 
Vi får tre paver i løpet av et år i 1978 og stemmerettsalderen senkes til 18 år. Sjahen av Iran forsvinner ut av maktens korridorer i Iran og John Lyng, den norske «høyrekjempen» dør…
Her hjemme får vi store protester mot Alta-utbyggingen og «MS Berge Vanga» forsvinner i det sørlige Atlanterhavet. Alle 40 ombord mister livet. Noen vrakrester som kanskje kan ha vært deler av skipet er blitt funnet, men ellers ingenting…
 
I Pakistan blir det i 1979 innført «Sharialov» dvs. det blir tillatt med pisking, steining og kapping av hender og føtter – Børre Knutsen sier opp som prest i protest mot abortloven og Iran blir muslimsk republikk med Ayatolla Khomeini som leder. Iran går fra å være et vestlig orientert land til å bli et totalitært samfunn styrt etter strenge religiøse lover – her i Norge blir en bombe kaste mot 1.mai-toget…
 
Vi hadde automatiseringen av telefonen her hjemme på ’70-tallet, noe som førte til at ventelistene på 2 år for å få innlagt telefon forsvant, slengbukser og platåsko var på moten og gutta hadde kjempelangt kinnskjegg. Jentene og kvinnene ble mer og mer frigjorte og fargefjernsyn ble allemannseie…
 
En eller annen gang på ’70-tallet…
 
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 

En eller annen gang på ’60-tallet…

Jeg begynner å bli såpass gammel at jeg synes det er moro å se meg litt tilbake. Her er noen linjer om noe av det jeg husker fra min barndom i det som for meg var en totalt ubekymret periode i livet, nemlig 1960-tallet. Jeg var bare guttungen dengang, men fulgte med så godt jeg kunne. Noe har jeg også lært i ettertid. Så her er det inntrykket som jeg sitter igjen med etter ’60-tallet. God fornøyelse!

Min oppvekst var på en øy langt ute i havet. Men jeg er så heldig at jeg husker ganske mye av min barndom og det vi dengang så på TV.

På ’60-tallet hadde ingen hørt om AIDS, ingen snakket om kreft, hjerte og kar-sykdommer «eksisterte ikke» i folks bevissthet, noen uheldige «stupte» eller døde brått, men sånn var livet…. Ikke var det farlig å røyke, og ingen var opptatt av alt dette sunnhetshysteriet som vi har i dag. Folk spiste normal, norsk mat – «Vektklubber» fantes ikke, noen var tykke, men det var deres problem… 

Ikke var det finanskrise eller lånehysteri, folk kunne ikke «fikse penger» som i dag…

 
Folk brydde seg ikke om kriger som ikke direkte berørte oss selv, og man var skeptisk til russere, utenom vodkaen deres – Noe som het «Syden» var nytt, spennende og «eksotisk-fjernt» som reisemål, for de fleste var det uoppnåelig, men mange likte å snakke om det allikevel og skøyteløperne var folkehelter. Det fantes knapt noe større enn «Kupper’n», Per-Ivar Moe og Maier – og disse irriterende nederlenderne som også gikk på skøyter, var noen eklinger som ødela for de norske! 
 
Kennedyene var «Amerikas kongelige» og de drev på med politikk, skandaler og filmstjerner, to av dem ble skutt til døde. Marthin Luther King jr. ville hjelpe fargede i Amerika til et bedre liv, han ble også skutt…
 
Men alt dette var på langt nær nok til å overskygge hvor fantastisk Amerika var, med sine millionærer, nylonstrømper, digre biler og rosa tyggegummi, som «smaken» nesten aldri gikk ut av…..denne «tyggisen» var antakelig så full av tilsetningsstoffer at man hadde blitt innesperret på livstid for å selge et sånt produkt i dag – e-stoffer fantes ikke, miljøet var ikke noe problem, ingen trodde for alvor på at man kan fylle opp hele verdensrommet med eksos – ingen miljøavgifter var funnet opp heller…
Riktignok hørte vi at amerikanerne drev å napalmbombet Vietnam, men det var knapt nevnt på «Dagsrevyen» og vi visste ikke hva napalm var…
 
Vi hadde én TV-kanal med «finsk fjernsynsteater» nesten hver tirsdag. «Detektimen» på fredager og «Krutrøyk» på lørdager fra «Dodge City», med Marshal Matt Dillon og Miss Kitty fra «Longbranch Saloon» – de var begge for sjenerte til å ende i samme seng – og Festus Hagen var alltid slagferdig der han kom ridende på muldyret sitt og hver julaften var det «Vi går ombord» med «høvdingen» Erik Bye. 
Han og orkesterleder Willy Andresen hadde også direktesendte programmer fra «Store Studio» nesten hver lørdag i mange år – og jaggu dukket ikke Festus Hagen, eller Ken Curtis som han egentlig het; opp der også. 
 
Erik Bye måtte i hver eneste sending låne et lommetørkle av Willy Andresen for å tørke svetten av ansiktet – og jeg husker at under et av de siste programmene de to hadde på lørdager så fikk Willy Andresen igjen en svær bunke med lommetørklær av Erik Bye… 
 
Søndager var det kirkelig påfyll med direktesendt preken på TV og radio, og livssyn med Sverre Tinnå. Han så grinete ut bestandig… 
 
For ungene var det «Kosekroken» hver fredag kl.18.00 – til 18.20 med Ragne Tangen. «Postmannen» (Ulf Wengård) kom i hvert program i sin flotte uniform som kun var sort/hvitt på TV med en sekk med post til «tante Ragne», det var tegninger som barn hadde sendt inn…
Vi lærte å pusse tennene til «Tannspussevisa» – refrenget gikk sånn:
«Det blir ikke hull i ei tann som er rén; og tennene de pusser vi jo én etter én – og gotteri spiser vi bare til fest, som én gang i uka er best. Det er flaut, det er flaut, det er flaut, flaut. flaut – å bare kunne tygge graut»…
Ingebrikt Davik var innom og spilte gitar og Kirsten Langbo spilte «trompet på slurva»…
 
Romeo Clive og Kanutten spilte og sang, Romeo spilte alltid på gitaren sin, men Kanutten brukte nesten aldri trompeten hun bar rundt på…
Og Mr. Nelson var en skikkelig ekling, han behandlet Pernille på en sleip måte, selv om jeg kjente igjen stemmen til tante Ragne bak dukkene så var det spennende allikevel – og Pompel og Pilt var utrolig skumle men snille…
 
Og selv om det ikke var «Barne-TV» så syntes jeg at «Tele-Vimsen» var utrolig morsom når han spissformulerte folks gryende TV-vaner, harselerte med bruken av lisenspenger og gjorde narr av kringkastningssjefen! Og på mandager var det spillefilm, gjerne en eller annen «fransk klassiker», slik at man mistet enhver tiltro til at man kunne få se en skikkelig film. 
 
På tirsdager var det også, i tillegg til fjernsynsteateret «Naturmagasinet» med Sverre M. Fjeldstad, der han med sin sonore røst klarte å gjøre tiurleik like spennende som en action-film. Han skildret sine «eventyr» i Nordmarka eller Finnskogen på en måte som var fullt på høyde med de referater vi får fra folk som går på ski til begge polene eller holder på flere år for å krysse kontinenter. Sverre M. Fjelstad hadde kanskje også et adskillig mindre kravstort og et mer takknemlig publikum… 
 
Onsdager var det «populærvitenskap» med «Fysikk på Roterommet» Med Helmut Ormestad og Otto Øgrim, der det putret og smalt under de forskjellige eksperimentene som disse to utførte ved hjelp av kniv, gaffel og kasseroller – jeg husker jeg lærte at i et egg er luften i den tykke enden…
 
Vi hadde «Dyreliv på nært hold» med Per Hafslund, denne joviale fyren som gjerne spiste deler av dyrene han fortalte om, han spiste også rå maur «rett fra tua». Jeg glemmer det aldri! 
På torsdager var det «ingenting» på TV, men det gjorde ikke noe, for det var jo snart helg – og slik startet kretsløpet igjen… 
 
Og nr. 91 August Stomperud klarte alltid i siste liten å komme seg hjem til kjæresten Petra, som alltid reiste i forveien, til sin julefering på Sørum – selv om frekke og usympatiske nr. 87 (navn aldri oppgitt) alltid prøvde å stjele Petra fra ham! Petra kunne være naiv å la seg lure og imponere av nr. 87 littegrann, men hun kom alltid tilbake til sin August.
Hvordan nr. 87 feiret jul fikk vi aldri vite…
 
Sukker var ikke blitt farlig enda og frukt var noe som hørte helg og høytid til. Juice hadde vi nesten ikke hørt om, det var visst noe man brukte fryktelig mange appelsiner for å lage på fine hoteller. «Fryseboksene» eller hjemmefryserne ble salgsvare og førte til at folk kunne begynne å fryse ned matvarer…
Slipsene var smale og skoene spisse, benklærne lignet «kanonløp» og «alle» av gutta brukte «Brylkrem»…
 
Jentene hadde håroppsatser som inneholdt alt fra isopor til «rislabrød», sånn for å beholde fasongen – og skjørtene ble kortere og kortere…
Skjørtene ble så korte at gutta ble litt usikre og måtte ha hendene dypt nedi bukselommene hvis de sto i nærheten av ei jente – og skjørtelengden, sammen med den nye bikinien som jentene brukte om sommeren istedenfor badedrakter – det var noe som rett og slett virket oppkvikkende på gutta, befolkningen gjorde et markant «hopp» i antall, flere og flere ble litt for sent ute med vielsen – med det til følge at brudekjolen ofte ble sydd med «plass til gjester» – og bedehuskulturen «gromlet» om synd og hor…
Det ble også mumlet om «p-piller» og «abort» men slikt ble ikke utførlig forklart for oss unger…
 
Gebiss var ikke uvanlig blant ungdom og industrien opplevde en fabelaktig vekst. Det var industriarbeidsplasser der folk i dag sitter å drikker øl i byene, ting ble bygd og produsert av arbeidsfolk som var fast ansatt og bygde fremtiden for seg selv og sin familie fundert i arbeidsplassen de hadde. En byggherre på den tiden måtte finne seg i å vente til bygget ble ferdig. 
«Fremmedarbeidere» fantes ikke, det var noen som fortalte om noen pakistanere som visstnok hadde kommet til Oslo, men ingen syntes det var skummelt…
 
Datamaskiner fantes det bare noen få av i verden og de var noe infernalsk store og trege, ingen skjønte riktig hva vi skulle med dem. 
Vi så på TV at amerikanerne og russerne kappløp noe aldeles voldsomt mot Månen, men vi skjønte ikke helt vitsen – men vi syntes det var utrolig spennende å følge med på…
De voksne ga stort sett blaffen i alt med for store vyer og ambisjoner, folk hadde stort sett nok med sine egne liv og sine nærmeste – og fremdeles så fikk banditter og mordere sine velfortjente straffer…!
 
En eller annen gang på ’60-tallet…
 
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 

Superhelter – Hvor ble de av….

Da jeg var guttunge så var jeg veldig glad i å lese tegneserier og bøker. Siden jeg er oppvokst på en liten øy ute i havet, ganske langt utenfor kysten, så kunne været mange ganger om høsten og vinteren være relativt «barskt» for å si det pent. 

Derfor var det heller ikke så mye å ta seg til utendørs. Da var det greit å ha en bunke med tegneserier og en stabel med bøker. Det var ikke alltid så lett å få tak i tegneseriehefter og bøker, men vi som bodde der ute var ganske flinke til å låne av og til hverandre. Det hendte også at jeg fikk noen esker med blader og bøker sendt fra «byen», fra slektninger der som visste jeg var glad i å lese.

Noean av de heltene jeg hadde da jeg var gutt....
Noean av de heltene jeg hadde da jeg var gutt….
Hvor ble de av allle disse heltene og superheltene jeg hadde som gutt? Hvor forsvant Supermann? Klarte Lex Luthor for alvor å gjøre kål på ham? Jeg glemmer aldri hvor irritert jeg til tider var på denne sjenerte Clark Kent, Supermanns «sivile» identitet, som var hemmelig, denne Clark Kent som liksom aldri fikk dreisen på Lois Lane…han var en klomsete journalist også…men når han flådde av seg dressen og med supersonisk hastighet tok seg tvers over kontinetet og dengte opp en gjeng banditter, da tilga jeg ham med en eneste gang….og han greide å være tilbake før Lois eller Jimmy eller noen andre i redaksjonen i avisen der alle jobbet riktig skjønte hva som hadde skjedd, gjerne med en redd mine, som gjorde at jeg ble skuffet over ham igjen….jeg ville jo så gjerne at han skulle være helt, hele tiden…
Og i siste del av bladet var det gjerne et kapittel med «Superboy», Supermann som gutt, der han vokste opp hos snille fosterforeldre etter at hans foreldre var nødt til å sende ham avsted i en romkapsel da hjemplaneten hans eksploderte….
 
Og Lynvingen…..jeg er ikke sikker på at jeg egentlig liker disse «Batman-filmene» som blir laget i dag, jeg likte mye bedre Lynvingen i tegneserieform. Jeg husker også hjelperen til Lynvingen, nemlig Robin med sin røde tunika, og grønne badebukse iført grønne «Peter Pan-støvletter»… de kjørte rundt i en tøff «Batmobil»….Jeg fikk hele tiden det inntrykket at Lynvingen passet på Robin, han fikk også en egen bil som han kjørte rundt med.
 
En annen av mine favoritter var den canadiske super-piloten Dan Cooper, ikke å forglemme ham! Dette var årevis før «Top Gun» og en skikkelig film om jagerfly, men jeg husker at tegneserien om Dan Cooper ga nesten den samme følelsen som å se en levende film. Du store all verden, Dan Cooper kunne virkelig fly! Han fløy alt som kunne fly, og han sneiet flere ganger ut i verdensrommet også…for en tøffing Det var gutt som hadde kløft i haka, for å si det mildt..
 
Som nærmest en parodi på dette med «luftens helter» hadde vi «Superlangbein» som fløy rundt i rød makko og hadde forsyninger av supernøtter i hatten. Egentlig var Superlangbein den klomsete og ubehjelpelige Langbein i bladet om «Donald Duck», han hadde en busk i hagen hvor det vokste «supernøtter». Når han tilfeldigvis oppdaget at disse nøttene ga ham superkrefter, da begynte ting å skje….
 
Jeg leste bladene om Tarzan, Apenes Konge, som hadde en alldeles fantastisk fart når han slengte seg fra tre til tre, ved hjelp av lianene som hang fast på alle slags trær….. han fant alltid lianer slik at fremdriften var formidabel. Han tilbakela voldsomme avstander på denne måten…Tarzan måtte nå og da knivstikke noen aper, men det var bare tøft, de fortjente det, likeså når han brukte kniven på noen digre løver. Han hadde aldri noe annet våpen enn kniven han bar på høyre side utenpå lendekledet….Fellesnevneren var at hver gang han kjempet og vant, så satte han alltid ett bein på byttet, slo seg på brystet og satte i et seiersbrøøøøøl som hørtes over halve Afrika. Han hadde også en lettkledd kone som het Jane, vakker som en gudinne, og de fikk etterhvert en sønn som het Korak….han var sin far opp ad dage….navnet betyr «Morderen» på apespråket…
 
Jeg var også en av de første medlemmer i «Fantomet-klubben», jeg var en periode i livet stor «fan» av Kit Walker, som når han var Fantomet iførte seg kondomdress og et par pistoler og føyk rundt i Bengalens jungel på sin hvite hest Hero, alltid med ulven «Ulv» ved sin side…jeg husker at jeg tenkte at de kunne godt ha gitt ulven et mer kreativt navn…
 
Sala Palmer, kjæresten til Fantomet jobbet ved FN’s hovedkontor og var olympisk mester i stup, og hun var vakker som en hildringsmorgen, hun var dønn forelsket i Fantomet, men hun måtte selvfølgelig komme i andre rekke for ham, det viktigste var å bekjempe det onde…
Av hjelperne rundt Fantomet husker jeg småfeite Guran med stråhatt på hodet, som alltid hadde noen lure kommentarer….
Jeg syntes alltid det var utrolig kult når Fantomet iførte seg normale klær og iflg. det gamle jungelordet; «Gikk rundt i gatene som en vanlig mann».
 
På prærien i Amerika kom Sølvpilen, kiowaenes høvding ridende på sin hvite hest «Tordensky», som bare tillot å ha Sølvpilen som rytter, Sølvpilen hadde selv fanget ham som ung villhest og «ridd ham inn», dermed så ble det et evig troskapsbånd mellom den unge indianerhøvdingen og hesten. Sølvpilen ble fulgt av sin «gullblonde» blodsbror Falk og indianerprinsessen Månestråle og puma-ungen Tinka.
Månestråle er antakelig den mest utfordrende og sexy figur som noensinne er blitt fremstilt i en tegneserie beregnet på unger! Og jeg fant aldri ut om hun og Sølvpilen var kjærester, eller om hun endte opp sammen med Falk…
 
Jeg leste om Kaptein Miki og hans kamerater Windy og Salosso i smalheftet «Vill Vest» som kostet bare noen få øre….Og «Præriebladet» der Kaptein Mark var helten….han hadde med seg sine trofaste kamerater, indianeren Triste Gufas og eventyreren som kalte seg Mister Bluff. Sistnevnte hadde en hund med regulært folkevett som han kalte «Flok»…denne hunden var så slu og utspekulert at ga Triste Gufas «et glefs i ræva» så fort han fikk sjansen til det. Triste Gufas på sin side benyttet enhver anledning til å gi denne bikkja et skikkelig gørr-spark! De gangene Mister Bluff så dette ble han forbanna….Men allikevel så var disse to villige til å dø både for hverandre og hunden.
 
Kaptein Mark var sterk og djerv og uredd og hatet engelskmennene som koloniserte Amerika. Han ryddet opp og hjalp både nybyggerne og alle de svake mot de engelske soldatene, som også ble kalt «Rødjakkene». Jeg slet litt med å forstå at de var rødjakker, for tegneserien var jo bare i «sort/hvitt»…men til slutt fikk jeg et «bilde på det», fordi forsiden var i farger; og det gikk opp for meg hvor røde disse jakkene var når det var et bilde av soldatene og de røde uniformene der. Men det gjorde nesten ingen ting at seriene var i «sort/hvitt»….jeg husket og husker fremdeles disse historiene i farger allikevel…….
 
Jeg husker «Kamp-Serien» som omhandlet 2. Verdenskrig og de alliertes heroiske kamp mot nazistene…..der ble tyskerne alltid omtalt som «Fritz» eller «Fritzer»; et begrep jeg aldri har sett i noen andre sammenhenger, men dæven som de fikk gjennomgå….at krigen i det hele tatt kunne vare i 5 år er helt ubegripelig, sett på bakgrunn av «Kamp-Serien»………
 
Hvor ble de av alle disse superheltene mine?….for superhelter var de alle sammen, om de kunne fly eller ikke, det var ikke så nøye…de var liksom hver til sitt bruk…..leste jeg om Supermann, vel så fløy han hit og dit, sånn skulle det være, Fantomet forflyttet seg til hest, da var det naturlig og Tarzan, han forflyttet seg ved å slenge seg seg fra tre til tre…..det skulle være sånn
Når jeg kjøpte et tegneserieblad dengang, så visste jeg på en måte hva jeg fikk, jeg visste at «det gode» alltid kom til å vinne over «det vonde»……..det sørget superheltene for!!  Slik skulle det være, det var noe jeg kunne stole på….
 
Jeg skulle ønske jeg var like trygg på at «det gode» vinner over «det onde» i dag…
 
Nå er jeg slett ikke så sikker lenger på akkurat dét….
 
Jeg har i hvert fall ingen superhelter å stole på lenger…
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 
 
 
 

 

De Tre Bukkene Bruse….

«De tre bukkene bruse» skulle, iflg. eventyret reise til seters for å gjøre seg feite….og på turen måtte de krysse ei bru, under brua satt et troll og skulle ete dem. De to første bukkene bruse var veldig flinke forhandlere, så de greide elegant å skyve problemet med trollet foran seg, til «stor-bukken» kom til slutt. Han ble så forbanna da han så dette stygge trollet at han stanget trollet ihjel, selv om trollet var mye større, tyngre og sterkere enn han selv…..

Jeg vil tro trollet fikk seg en slik smell...
Jeg vil tro trollet fikk seg en slik smell…
 
Slik gikk det i eventyret om «De Tre Bukkene Bruse»…..men eventyr kan ofte ha sitt utspring i virkeligheten, det kan også være omvendt, at virkeligheten er inspirert av et rént eventyr, altså oppspinn…
 
Vår tids «Bukkene Bruse» finner vi i toppsjiktet i regjeringen. Alle disse tre «bukkene» jeg har i tankene er for tiden i større eller mindre grad redde for det digre, «blå trollet» som bor under brua. Men i motsetning til sine «bukke-kolleger» i eventyrenes verden så er ikke disse bukkene på vei til noen seter. De er der allerede. Feite har de blitt også!
 
Trollet som så effektivt ble stanget ihjel i eventyret er også stått opp fra de døde. Dette trollet har kommet frem fra sitt hjem under broen og er i dag også for full fart på vei til seteres, trollet har rett og slett lyst til å «ta seteren» fra dem! Dette fører til at våre tre bukker har satt i gang med å fordele noe som ikke fantes dengang eventyrene ble skrevet, nemlig noe som vi i vår tid kaller «valgflesk»!
 
Og «valgflesk» må vite; som Askeladden antakelig ville sagt; det er en snodig rett. Den viktigste ingrediensen i valgflesk er noe som heter «fagre løfter». Ikke om prinsesser og kongeriker, men nesten alltid om økt omsorg, penger og nye lover og «arbeid» som skal utføres. Og det som er typisk for denne ingrediensen, er at den er kokt sammen av noe som heter «usannheter». For alle partier har en «svart gryte» som finnes en eller annen lur plass i partienes hemmelige rom.
 
Dette med «valgflesk» kan gi seg mange pussige utslag! Nå er den siste pakken med valgflesk vi fikk servert et pengebeløp i størrelsesorden 22 milliarder. Dette er da den nette sum av 22 TUSEN millioner. Dette er garantert den største mengden med valgflesk som noen gang, noen sinne er laget! De må ha bygd om den «svarte gryta» til en supermoderne «trykk-koker»!
 
Og vel og merke: Vi skal få tildelt alt dette «flesket» kun HVIS disse bukkene får beholde seteren for seg selv! Da skal det virkelig bli fart på ting. Ja; de kan enda sogar tenke seg å bygge en 5-6 nye sykehus i neste stortingsperiode, og skoleverket som de selv skryter av er så bra, dét skal også få en oppgradering. Alt dette kun altså HVIS de får fornyet tillit.
 
De nevner ingenting om hvor «ivrige» de er på å kjempe for 5-6 nye sykehus, skoler etc hvis de blir jaget ned fra seteren……eller kanskje det viktigste: hvorfor de ikke har tatt i bruk alt dette flesket tidligere!
 
I eventyret om «De Tre Bukkene Bruse» så har ikke bukkene noe spesifikt navn, der er de delt inn i den minste, den mellomste og den største. 
 
Jeg synes det er relevant å sammenligne den minste bukken med en viss minister som har relativt stort engasjement i handel og næring. Jeg har også lyst til å gi ham et navn. Jeg synes han i denne «eventyrsammenhengen» kunne passe godt til navnet «Dritto». Dels pga. at han har oppført seg meget arrogant i mange sammenhenger, og dels fordi han ikke alltid tenker over hva han gjør…..han regelrett «genererer dritt» så ofte at jeg mener han fullt ut fortjener navnet.
 
Jeg vil sammenligne den mellomste bukken med en minister som har som hovedoppgave å ta vare på befolkningens helse. Jeg synes at et passende navn på ham er «Lotto». Rett og slett fordi han mange ganger spiller «Lotto» med helsevesnet, dets personell og ikke minst pasienter. Denne mellomste bukken «Lotto» er; om han liker det eller ikke, den myndighetspersonen som til syvende og sist er ansvarlig for at mennesker i vårt land dør i helsekø, eller i påvente av å komme under kyndig behandling!. Men på tross av dette så er han veldig opptatt av å fortelle hvor heldige vi er……
 
Den største bukken, altså «Stor-Bukken» selv, er en minister som står over alle ministere. Han vil jeg tildele navnet «Brutto». Dette navnet synes jeg han fortjener fordi han har vært så vanvittig snill ved å gi bort så mange penger til hasardiøse prosjekter rundt omkring i verden. Som med alt annet når det gjelder brutto som begrep, så har heller ikke «Brutto» overhodet tatt høyde for omkostninger og hva som egentlig blir det riktige resultatet, eller sluttsummen.
 
Det er i sannhet en spennende eventyrtid for oss i vår moderne verden. Det som er forskjellen på vår tid og den tiden da Asbjørnsen & Moe reiste rundt for å skrive ned og samle eventyr; det er at i dag er den gamle og gode «fortellerkunsten» nesten borte. 
Imidlertid så kan vi i dag sørge for at vår tids eventyr blir spredd rundt med en enorm hastighet og nesten uten kvalitetskontroll.
Vi har adskillig mer kraftfulle hjelpmidler i dag enn det som var tilgjengelig den gang eventyrene ble fortalt av eldre mennesker til storøyde unger. 
 
Men det er som regel nesten aldri «ekte troll» med i eventyrene lenger….
 
Bare skrytende og maktkåte politikere som prøver å gjøre hverandre til «troll»….
 
Snipp, snapp snute…..
 
Joda, vår tids eventyr er i rute…..
 
Mye valgflesk inneholder de også…..
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 
 
 
 

Er jeg en «Rødvinsblogger»…

Siden jeg var guttunge så har jeg alltid likt å skrive. Det har alltid vært enkelt for meg å «skrive noen ord»….og jeg synes det er svinaktig gøy, for å si det folkelig, at andre leser det jeg skriver.
Og jeg hadde ALDRI trodd at jeg skulle få slike tilbakemeldinger som det jeg har fått den siste tiden. Folk forteller meg at de setter seg til med et glass rødvin for å lese blogginnleggene jeg skriver. 
Helt utrolig! Jeg er smigret! Og dét til gangs! 
Jeg ble også om mulig enda gladere da det var en dame som fortalt meg at «nå skulle hun dra hjem fra jobb, ta en ØL og lese bloggen min.
Det gleder overmåte en gammel «ølhund» som meg! 
 
Vin og øl...jeg foretrekker ØL!
Vin og øl…jeg foretrekker ØL!
Jeg er nemlig ikke spesielt glad i vin selv, for å si det forsiktig…..ærlig talt så drikker jeg ikke vin overhodet.
 
Men det er rart dette med «blogg»; det er rart hvordan nye medium og nye skikker gror frem hos folk. Hvem skulle trodd det for 20 år siden at f.eks jeg skulle sitte her å «blogge»?….Ikke jeg i hvertfall.
 
Ordet blogg er iflg. Wikipedia et såkalt «teleskopord» satt sammen av det engelske «web og «logg», det var en amerikaner som i 1997 først publiserte ting han hadde skrevet i en «weblogg». Året etter ble verktøyet «åpen dagbok» eller «open diary» fort tatt i bruk av flere og flere. En forfatter gjorde i 1999 begrepet «weblog» til «we blog» og ordet «blogg» ble raskt endel av dagligtalen. I 2004 åpnet «blogg.no»  her hjemme, og «rosablogger» ble etterhvert et faktum.
 
Jeg håper imidlertid ikke at jeg blir kategorisert som en «rosablogger»! Jeg kan, selv om jeg ikke drikker vin, gå med på å bli kalt en «rødvinsblogger» hvis det gagner «saken» eller blir et «folkekrav». Men begynner noen å kalle meg for «rosablogger, da kommer jeg til å bli forbanna. Helt enkelt UR-forbanna!
 
De som vil blogge «rosa» må gjerne gjøre det for min del, jeg lever etter den enkle oppfatning at folk må få gjøre hva de vil, så lenge de ikke plager andre.
 
Imidlertid så er det slik at i mitt liv så er det svært lite som er «rosa», og enda mindre «rosa» synes jeg både styre og stell, samfunnet og verden forøvrig er. Selv om vi har det utrolig godt her i landet i mange sammenhenger og på mange parametre, så er det en del å rette på.
 
Jeg skal imidlertid ikke ta mål av meg til å «rette på ting» eller være hverken «moralens vokter» eller bekjempe urett overalt. Det har jeg hverken innsikt eller kapasitet til.
Jeg lever imidlertid etter det gamle kinesiske ordtaket: «Det er bedre å gjøre en god gjerning i nabolaget enn å reise lange veier for å brenne røkelse»!
 
Det er mye å blogge om; jeg gleder meg for eksempel til vi løper i gang med en ny sesong med «kjærlighetseposet» som heter «Jakten på Kjærligheten». Der vi enda en gang skal bli velsignet med å se en gjeng svulstige bønder, de fleste av dem i «moden overgangsalder» jakte frenestisk på en livsledsager. Dette dramaet som hvert år greier å holde oss på pinebenken på en fantastisk måte. Dette er et «must see» for meg; jeg rett og slett kroer meg av spenning over hvem som blir sendt hjem, hvordan de utstemte takler å bli sendt hjem, hvordan følelser utvikler seg, hvem som passer sammen……slike ting….
 
Jeg blir også lett rørt, og det er ofte gjennom «et slør av tårer» jeg ser store deler av episodene, spesielt når det nærmer seg slutten, når det er bare tre og så to stykker igjen og én skal stemmes ut. Den reaksjonen som vi da får, er for meg usigelig spennende!
 
Så kjære lesere, dere får ha en henrivende kveld og  så får dere «fighte» skikkelig med lørdagspizzaen, det skal ihvertfall jeg gjøre.
 
Husk at dere ikke er mette før smertene i magen gir seg. Det er ingen grunn til å la noen stykker bli igjen, eller å la noe av lørdagskosen bli til overs! Man har ingen garantier for at man kose seg i morgen…..
 
Husk også at det er en storkamp i proffboksing i natt, den skal jeg se, selv om antakelig enkelte fra Arbeiderpartiet og dette «tanteveldet» som i dag styrer; gjerne hadde sett at jeg hadde tatt et glass melk, spist litt kli… og lagt meg etter Kveldsnytt!
 
Det gir jeg faen i….
 
Jeg skal se boksing….
 
Og ta meg en øl….
 
Og sender, tross alt, varme tanker til dere som drikker vin.
 
Med ønske om en fantastisk bloggopplevelse og en henrivende lørdag 🙂
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)
 
 
 
 
 
 

Salute Tony Soprano…

Jeg kan se det for meg, hvordan det ville ha vært på bakrommet på «Bada Bing» det som var Tony Sopranos «arbeidsplass», dette etablissementet som var en kombinasjon av strippebule og horehus, der alle de halvgamle kjeltringene i «familien» ville samlet seg rundt biljardbordet og drukket Tony’s skål denne gangen…..trukket på skuldrene og sagt: «Hva kan man si»….dette var et rituale de hadde i serien. Og det var meget «nære på» for Tony et antall ganger mens serien gikk sin seiersgang……

The End - Dessverre for både James Gandolfini og Tony Soprano...
The End – for både James Gandolfini og Tony Soprano. Jeg er både trist og lei meg!

 Nå har det dessverre hendt i virkeligheten, og et av mine absolutt største idoler innenfor film/TV-serier har gått bort. I en alder av 51 år, så døde James Joseph Gandolfini jr. i Italia, i sitt «opprinnelsesland», om det er korrekt å bruke det ordet. James Gandolfini hadde italienske foreldre, han var også ofte på besøk i landet.

 
Det som er merkelig for min del er at han døde på min bursdag, jeg har aldri før opplevd at en som for meg har blitt et idol har blitt revet bort fra denne verden på min fødselsdag. Og når det først skulle skje, at livets tilfeldigheter slår inn, så skulle det være James «Tony Soprano» Gandolfini! Vi er begge ’61 modeller, og hadde han fått leve 3 måneder til, så hadde han også fylt 52 år.
 
Gandolfini eller «Tony» som han for alltid også vil hete i min bevissthet, hadde mange forskjellige filmroller, men det var først i 1999 han for alvor ble kjent, da som Tony Soprano i mafiaserien «The Sopranos».
 
Jeg må si at jeg regner «The Sopranos» for å være en av verdens hittil beste TV-serier, det er et par som er på høyden, men jeg er usikker på om det er noen som er over. Og den rollen som Gandolfini gestaltet, den var rett og slett skreddersydd for ham. Jeg mener å ha lest et sted at HBO som produserte serien først nektet på at han skulle ha hovedrollen, men David Chase, skaperen av serien sto på sitt. Og HBO fant ut at «skitt au, vi er ikke avhengie av topp inntjening på alt heller», så vi prøver….en avgjørelse som de antakelig ikke angret på.
 
Det som er essensen i serien er Tonys liv og hans famile, alle de «demoner» han må slite med takket være sin oppvekst, sin tyranniske, skruppelløse mor, sin fars utroskap og sadisme da han var gutt, onkelens sosiopatiske trekk, sitt eget ultrakonservative syn på ekteskapet, kombinert med hans egne horebukk-tilbøyligheter, hans brutalitet og sårbarhet og hans konstante dårlige samvittighet overfor sine barn.
 
Og da spesielt sønnen, som i «god italiensk-katolsk-mafia-ånd» til syvende og sist betyr litt mer enn datteren. Og som slett ikke på noen måte lever opp til Tonys forventninger. Alt dette mikset med en kone som kun «spør på de rette stedene» og som «leser ham» som en åpen bok, men egentlig er mer opptatt av verdslige sysler, så som matlaging og shopping og «keeping up with the Jones» i beste amerikansk stil. Alt dette skal Tony balansere, samtidig som han skal være «Boss» (sjef) eller «Båås» som de uttaler det, over en bukett skurker, som består av alt fra regulære ustabile psykotiske mordere, via stoffmisbrukere, alkoholikere, voldsmenn, tyver og horejegere! 
 
Det sier seg selv at Tony har nok å pusle med. Når han i tillegg må gjennomgå en midtlivskrise med alt hva det medfører, samtidig som han har den arvelige «defekten» fra naturens hånd at han rett og slett svimer av når det blir for mye for ham, da sier det seg selv at ting enkelte ganger blir et rént Helvete. Og når han da begynner å gå til denne klassiske «Donna’en» den kvinnelige psykologen Dr. Melfi, som han først ikke tar på alvor, skifter over til et voldsomt begjær etter henne, for så å kulimnere i bortimot morsavhengihet godt blandet med ødipuse overtoner, da får han virkelig «luftet sjelen sin» for å si det mildt. 
 
Jeg holdt imidlertid på å le meg ihjel da han gjorde et siste forsøk på å få psykologen til sengs da han hadde sin første time etter at han for n’te gang hadde sluttet hos henne.
Etter å selv å ha konstantert og «lagt seg flat» over at han var tilbake, så greide han ikke å dy seg og kom med følgende forslag: «So let me ask you right off, is there any chance of a mercy fuck»….eller på norsk: «er det noen sjangs for et barmhjertighets-knull»…..
Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel av den bramfrie holdningen, den direkte tonen samtidig som han resignerende måtte godta å gå i terapi igjen og egentlig visste svaret på sine seksuelle tilnærmelser på forhånd. En fantastisk skuespillerjobb, han VAR Tony, helt enkelt i den scenen!!
 
Jeg vet ikke hva det er med «The Sopranos» som traff meg så til de grader, vanligvis liker jeg ikke mafia-filmer eller serier i det hele tatt, av den enkle grunn at jeg normalt finner det frastøtende å se noen som helst «forherligelse» av kriminalitet, mord og faenskap. 
 
Men på en eller annen måte så har både forfatteren av serien og disse glitrende skuespillerne som er involvert, greid å lage en innsikt i mordere og kjeltringers psyke som gjør at jeg blir nysgjerrig. Nysgjerrig på mer. 
 
Jeg tror også det er gjenkjennelses-faktoren som slår så godt an hos folk som ser på serien, det er mange situasjoner og settinger i det virkelige liv der man selv tildels skulle ønske at man kunne ha «ordnet opp» slik som «Tony» eller de andre skurkene i serien gjør. Jeg tror denne serien er genial i å ta folk «på kornet» når det gjelder drømmer og forestillinger hva livet angår. 
 
For Tony ordner opp, det skal han ha, han har ingen sperrer når han først bestemmer seg for å «gi gass», da er det ingen «kjære mor». Da skjer ting så fort og brutalt at man nesten blir målløs, selv om man i dag kan se mange volds-scener som er mye mer brutale og verre i enkelte filmer!
 
Det er liksom litt mer raffinert i «The Sopranos» og Tony formidler elegant alle kvaler og følelser som han selv har relatert til dette. Det er noe med «treffpunktet» og «inngangen» de forskjellige hendelsene har relatert til hverdagslivet som folk flest er oppe i…
 
Og det jeg synes er best av alt; det er at han greier å formidle på en slik måte at jeg som seer forstår at hans liv og levnet ikke er noe å anbefale….
 
Og jo mer det «ruller på» med sesonger i serien, og jo mer vi blir kjent med karakterene, jo mer skjønner vi hvor ødelagte og ensomme de i realiteten er. Her har skaperen av serien gjort et formidabelt stykke formidlingskunst!
 
Tonys grenseløse kjærlighet og respekt for både dyr og fugler var noe som grep meg skikkelig i denne serien. At folk hadde stjålet eller drept, det kunne han på mange vis godta, men Gud nåde den som forulempet et dyr.
 
Han ble rasende da hans nevø Christopher Moltisanti i narkorus hadde klemt ihjel kjæresten Adrianas puddel.
 
Han ble også alldeles satt ut da fikk vite av en gammel gledespike som hadde «rundert» både faren hans og John F. Kennedy (!)….at faren hadde gitt bort familiens hund til henne.Tony var forresten på en merkelg måte litt stolt av at hans far hadde hatt samme elskerinne som Kennedy.
Imidlertid så hadde Tony helt siden han var gutt trodd at denne hunden hadde faren omplassert på en gård fordi han var allergisk.
Han kunne nesten ikke tro sine egne ører når det gikk opp for ham at faren hadde gitt bort hans hund og lekekamerat til sin elskerinne og hennes barn…. og jeg kan godt forstå ham….
 
En av de scenene jeg husker aller best og som grep meg skikkelig, er når Tony sitter i en stall og våker over sin syke galopp-hest; og episoden slutter med at en geit kommer brekende gjennom den åpne stalldøra. Ute regner det og Tony ser på geita, gliser med tennene godt festet i sigaren, han sier ingen ting, men allikevel så formidler han: «Der er du ja kamerat, kom inn i ly for regnet du også. Jeg passer på hesten min og skal gjøre det i hele natt; jeg kan godt passe på deg også».
 
Episoden «fader ut» med Dean Martins fløyelsmyke barytonstemme, Ricky Nelsons spinkle gitarspill og duettstemme og sangen «My Rifle, Pony and Me» fra den gamle storfilmen «Rio Bravo» fra 1959….
Jeg husker jeg ble sittende å se på rulleteksten samtidig som jeg så for meg Dean Martin der han lå på ryggen med hatten godt ned i øynene, en halvrøkt sigarett i hånden, mens John Wayne sto med en kaffekopp, lyttet og gliste…..igjen så lyktes skaperne av serien å treffe ihvertfall meg til gangs.
 
Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om «The Sopranos» og rollen som Tony Soprano, tolket mesterlig av James Gandolfini. Men det hadde blitt altfor langt, og jeg vil heller ikke ødelegge for dem som enda ikke har fått sett serien.
 
Men, kjære lesere; for dere uinnvidde i «The Sopranos fantastiske univers»; hvis dere virkelig vil se skuespillerprestasjoner i «ultra-klassen», livets gleder og tragedier gjenspeilet med enkle kulisser og av folk som ser ut som hverdagshelter, så kan jeg på det varmeste anbefale en reise inn i dette universet. Og tro meg, har man evnen til å se og lytte, så vil man få mange artige, såre, spennende og lykkelige opplevelser.
 
Så nå skal jeg drikke Tony Sopranos skål.
Ikke har jeg mulighet til å dra til «Bada Bing» og ikke har jeg noen mafiamedlemmer rundt meg, men i min verden vil for alltid minnet om denne sammensatte kjeltringen ved navn Tony Soprano være med videre.
 
Og skuespilleren og kunstneren James Gandolfini vil for alltid ha sitt navn risset inn med gullskrit i enhver Stjernehimmel.
 
For å si det kirkelig: Jeg lyser fred over både James Gandolfini og Tony Sopranos minne!
 
Jeg savner dem begge allerede!
 
Salute Tony!
 
Buon giroe avere un viaggio sicuro. Ci riuniamo un giorno in più….
 
(Skål Tony. God tur og ha en trygg reise. Vi treffes nok en dag….)
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)