Jeg blir liksom ikke ferdig med denne historien i Adresseavisen om nedleggelsen av «Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse». Dette er enda en historie i rekken der vi ser at Stat og kommune beveger seg bort fra mellommenneskelige relasjoner og over i en kynisk forretningsverden. Måtte faen ta dem!

Jeg blir så utrolig provosert over kommuner som plutselig skal tenke «økonomi» i enhver forbanna sammenheng. Et slikt sted som «Carl Johan», der hjemløse folk som har fått et annet liv en «normalen» i mange år har hatt et sted å bo og tak over hodet; et slikt sted skulle ALDRI vært nedlagt. Vi skulle tvert imot hatt flere slike steder.

Trondheim kommune har skåret ned bevilgningene til denne stiftelsen slik at de sakte men sikkert har regelrett kvalt driften. De ser vel potensialet i å få omregulert denne gården til et eller annet «eiendomsprospekt» rettet mot de som har nok fra før…

Skjermbilde 2013-09-02 kl. 02.14.46

Carl Johan» slik denne bygningen har vært en «nødhavn» for folk med rusproblemer siden sluttenpå 60-tallet. Men nå er det slutt. Faksimile fra «adressa.no» sin glimrende reportasje og bilde-video om saken. Link til saken ligger nederst i artikkelen.

Jeg var selv innom «Carl Johan» en god del på åtti-tallet. Ikke som beboer eller arbeider; men jeg var ofte innom på besøk hos en kompis som hadde siviltjeneste der. Han hadde såkalt «hvilende nattevakt». 
 
Kort fortalt så hadde det gått til Helvete med et forhold til et kvinnfolk jeg var sammen med; derfor var jeg litt på «loffen» selv i en liten overgangsfase. Jeg «kræsjet», som man sier i dag; på sofaer rundt omkring i noen uker. 
 
Dette var på tiden da «Svart-Hans» og «Armand» var i bybildet og bodde på «Carl Johan» – dette var gutter som hadde «seilt» på «livets hav» for å si det sånn. Selv om jeg var sterkt i bakgrunnen da jeg ikke hadde noen offisiell rolle på «Carl Johan» som personell; så ble jeg kjent med et par av de som jobbet der; og snakket med noen av de som bodde der. 
 
Helt siden jeg som guttunge var med på båt inn til Trondheim og «lå i Ravnkloa» så husker jeg at jeg var litt fascinert av uteliggerne som var der nede, eller «lasaronene» som de ble kalt dengang. Det var også litt merkelig for meg å «se igjen» noen av disse gutta som beboere på «Carl Johan»; disse «lasaronene» som jeg var halvredd da jeg var guttunge ombord i min fars båt i Ravnkloa. Når jeg pratet med dem på «Carl Johan» så oppdaget jeg at de var reale karer, som livet hadde gitt så mange slags lodd….og noen hadde bommet fullstendig med trekningen…
 
Det høres så forbanna flott ut at disse «brukerne» som det så fint heter i dag; skal få leiligheter eller bopel andre steder! Men jeg er redd det ikke vil fungere for dem like godt i praksis. Disse menneskene vil ikke trives med å bli spredt rundt i brakker og små krypinn på Tiller og i andre bydeler. Det er jo selve BYEN som er deres scene. Og jeg mener de beriker byen! Mye bedre enn frisørsalonger, puber, kebabsjapper og sykkelbaner ihvertfall! Det er snart det eneste man kan gjøre/oppleve i Trondheim sentrum. Sykle, drikke seg full, ete «grisemat» og klippe seg!
Så hvorfor i svarte Helvete kunne de ikke fått beholde dette stedet, som ligger midt i byen og er et sted der de kan få hvilt ut og få hjelp for både angst og andre «demoner» som de sliter med; UTEN å få en moralsk pekefinger opp i trynet hele tiden?
 
 
Dette hadde kommunen hatt råd til; og hvis ikke kommunen kunne forsvart dette økonomisk; så burde STATEN gått inn og sørget for driften.
Staten Norge burde holde kjeften GODT KNAPPET IGJEN i alle sammhenhenger hva gjelder penger til helse og omsorg; all den stund vi har råd til å involvere oss i krigsoperasjoner i fjerne land; mot nasjoner som ALDRI har gjort oss noe. Gjennom de siste årene har vi «svidd av» hundrevis av milliarder på slikt svineri!
 
Thor Inges siste sang til Carl Johan
 
I denne glimrende reprotasjen om «Carl Johan» på «adressa.no» så ligger det en bilde-video fra den siste sommeren på institusjonen, bilder av både beboerne og en sang fremført av en kar som heter Thor Inge. Jeg ble helt satt ut og rørt til tårer over Thor Inges tolkning av sangen om lastebåten «Elfrida» sitt tragiske endelikt i Nordsjøen. En fantastisk formidling, fremført av en sliten kar som livet har vært relativt røft med, spilt på en utslitt og «halvsur» gitar; inne på et rom i en bygning som er nedslitt og skal saneres.
Han gjør så godt han kan, han ramler litt utav teksten, men det betyr ikke en dritt; det er uansett utrolig vakkert det han fremfører! Det som også muligens gjør dette litt spesielt for meg; er at jeg lærte denne sangen som liten…
 
Skjermbilde 2013-09-02 kl. 02.06.33
 
Thor Inge; en av beboerne på «Carl Johan» med en vakker fremførelse av sangen om «Elfridas» forlis. En rørende fremføring som traff meg «under vannlinjen» for å si det mildt. Faksmile fra «adressa.no». Link til hele denne glimrende reportasjen med video ligger nederst i denne artikkelen.
 
Jeg ser en merkelig sammenheng mellom «Carl Johan» og lastebåten «Elfrida». Den var en gammel plimsoller som da den forliste i desember 1959 hadde en lang og broket fartstid fra den ble bygget i Flensburg i 1926.
Den het opprinnelig «Ilse L.M. Russ» og ble i juli 1945 beslaglagt av Den Britiske Stat og omdøpt til «Empire Conqueror».
Året etter ble den overlatt til Den Norske Stat som krigserstatning, hvor den ble omdøpt til «Ekornes». Til slutt ble den i 1947 solgt til Tetlies Rederi AS / v. Bjarne Tetlie i Trondheim og omdøpt til «Elfrida».
 
Dette var et dampskip som det fortsatt var flere av i trelastfarten på det såkalte «Hvitehavet» på femti- og sekstitallet. Disse båtene var billige i drift og en god forretning for de som fikk tak i dem.
Etter såpass mange «eierskifter» så kan man kanskje også tenke seg hvordan det var med vedlikeholdet.
 
Det er noen spesielle faktorer i forbindelse med dette forliset. På ulykkesturen så var «Elfrida» på tur fra Arkangelsk til København med trelast; og det sies iflg. enken til en av de som omkom at skipet hadde vært på grunn et eller annet sted i Lofoten.
Kystlosen som gikk i land etter at de hadde krysset Vestfjorden hadde uttalt at: «å seile havet med dette skipet aldri ville gå bra» – av den grunn at han anså skipet som svært dårlig hva sjødyktighet angikk. 
 
Men dengang som nå, så var det viktigst å spare penger. Med los kunne skipet ha gått innaskjærs størsteparten av turen, men det ble altså nedprioritert; losen kostet penger. 
 
Hadde rederiet tatt seg råd til å installere peileapparat ombord, så hadde kanskje noen blitt reddet. Som det nå var så fant de båten etter tre dager; drivende med bunnen i været 130 mil fra der leteaksjonen startet.
 
En annen sak som etterkommerne ikke fikk svar på var at «skipperen» hadde to etternavn og kom fra Bergen. Han hadde etter sigende utmønstringsforbud der; men han mønstret på i Trondheim da båten var på tur nordover, etter å ha byttet om på etternavnene sine. Han var forøvrig kun styrmann av rang, ikke kaptein, som det ble hevdet av enkelte.
 
Enken etter en hitterværing som omkom forteller at hun fikk følelsen av at hele hendelsen ble nærmest forsøkt dysset ned under og etter sjøforklaringen. Under denne sjøforklaringen var man pussig nok mest ute etter å beskytte «kapteinens» familie. Akkurat som det ikke var flere familier involvert….
 
Jeg har også i voksen alder funnet ut at en slektning av meg var ombord; og følgelig en av de som omkom denne natten i Nordsjøen.
 
elfrida
 D/S «Elfrida» av Trondheim. Bygget i 1926, kantret og sank under en storm som følge av nedising i Nordsjøen i desember 1959. Alle 20 ombord omkom. 
 
Det er pussig at denne sangen blir på en måte det siste ettermælet til «Carl Johan» og de beboerne som har hatt tak over hodet der opp gjennom årene. Stedet er nedslitt med masse historie. Båten det synges om var som sagt en gammel plimsoller som overlevde krigen og forliste nedslitt og utbrukt. Beboerne som har bodd på «Carl Johan» har vært både slitne, redde og fortapte.
 
Jeg undrer meg på når vårt samfunn skal bli så modent og fremfor alt «raust» at vi kan gi slike mennesker som de som bodde på «Carl Johan» den respekt og anerkjennelse som de fortjener?
Når vårt samfunn skal forstå at det vi historisk blir husket for er hvordan vi behandler våre svakeste? Det ER ikke alle som «fikser livet» slik som hvermannsen stort sett gjør. Det vil ALLTID finnes folk som Thor Inge og alle de som bodde på «Carl Johan» sammen med ham.
Uansett hvilke tiltak vi setter inn mot barn og unge, så vil det alltid være noen som «faller utenfor». Hvorfor kan de ikke få ha et slikt sted som «Carl Johan» der de kan ha et felleskap og en tilhørighet – en form for «nødhavn» hvor disse slitne «seilerne på livets hav» kan klappe til kai?
Hvorfor kan ikke disse forbannade tallknuserne som sitter overalt og fikler med økonomi bli satt til side når det gjelder mennesker som disse?
 
Vi har vitterlig råd til det! Vi har råd til å krige i fjerne land, vi har råd til å kjøpe kampfly til 200 milliarder. Vi har råd til å bidra med 56 milliarder til det internasjonale pengefondet for å hjelpe nasjoner i vårt Europa som har oppført seg som idioter hva økonomi angår. Vi har råd til å redde regnskogen. Vi har råd til å bygge et vanvittig anlegg på Svalbard for å ta vare på FRØ!
 
Vi burde hatt råd til å ta vare «Carl Johan» og lignende institusjoner også….
 
Vi burde hatt råd til å ta vare på Thor Inge og kompisene hans…
 
Vi burde se inn i hans ansikt og øyne og prøve å lære noe…
 
Vi burde høre på hans sang og FORSTÅ hva han synger…
 
Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre…
 
Men for meg er hans sang og formidling bedre enn ALLE som har deltatt i «The Voice» og «Idol» tilsammen!
 
Han kommer til å synge i Himmelen en dag også; foran mannskapet på «Elfrida»!
 
 
Best regards;
 
Helge Wærøy.   (The Boss)
 
Se hele saken på «adressa.no» her: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article8176819.ece