Det er noe som heter «å ta opp hansken» eller noe i den dur når det gjelder ordtak….Imidlertid så synes jeg; på bakgrunn av Hansvolls kritikk av meg som trener i VG det er adekvat å «ta opp hansken». For å si det på min måte så synes jeg at «rett skal være rett og ikke urett», og har man først «skutt egget» så må man også være forberedt på at det kan skyte tilbake. Jeg synes ihvertfall ikke det er rettferdig at Hansvoll skal komme med påstander i «pytt og pine» uten at han får en viss «motvind».

Noen glimt fra siste opptreden for "Team Stonehand"
Noen glimt fra siste opptreden for «Team Stonehand»

Hansvoll advarer i VG om at unge boksere ikke bør bruke meg som profftrener. Han sier videre; og jeg siterer: «Noe av det farligste en proff kan ha med seg som trener er en mann som aldri har vært i ringen selv. Han har aldri kjent på det å få slag på egen kropp. Wærøy er ikke kompetent til å være profftrener, sier Hansvoll». Sitat slutt!

Han legger altså det med å «kjenne på slag på sin egen kropp» som en nødvendig kompetanse for å være trener! Og man må ha «vært i ringen selv». Hvis ikke så utgjør treneren en fare for bokseren. Noe av det aller farligste, påstår Hansvoll!

 
«For the record», som vi sier på trøndersk; så må jeg først av alt understreke at hva Hansvoll ELLER andre for den del, mener om meg og mine kvaliteter som trener; det bekymrer meg ærlig talt midt i en legemsdel som folk flest anvender til å sitte på! Og hadde denne saken ikke involvért flere enn meg personlig; så hadde jeg gitt «blanke» for å si det slik!
Men i dette tilfellet synes jeg det kan være på sin plass med en liten oppklaringsrunde. IKKE for å behage hverken aviser eller Hansvoll eller andre «bokseeksperter», men rett og slett av respekt for mine utøvere, amatører og proffer- og foreldrene til alle de barna jeg er så heldig å få lov til å trene. Disse unge bokserne (og deres foreldre) er både intelligente og oppvakte; lese kan de også. Og noen av utøverene er aldri så lite forbanna for at treneren deres blir hengt ut…..tro det eller ei; lojalitet er faktisk et ganske viktig begrep for vårt miljø!
 
Men nok om det; la meg først ta en helt ærlig oppsummering om min egen «karriere» innenfor boksing og hvordan det hele begynte.
 
Jeg har vært opptatt av og fascinert av kampsport hele mitt liv; helt siden jeg som liten gutt fikk min første bok om Judo og Jiu-Jitsu. Det som ALLTID har fascinert meg med kampsport; er hvordan man kan anvende sin motstanders styrke MOT motstanderen, kort og godt hvordan man kan være smartere enn motparten. Jeg har også alltid vært fascinert av hvordan folk kan trene opp SIN teknikk og styrke til å overvinne motstandere på like vilkår.
 
Jeg begynte selv med karate da jeg var 15-16 år, drev med det til en kneskade ødela moroa en vakker vårdag i ’83, drev deretter med styrketrening noen år, før jeg begynte å trene boksing for moro skyld som mosjonist i «Sportsklubben ULF’an» tidlig på ’90-tallet. Drevet av ildsjelen og den meget dyktige treneren, nå avdøde Arnulf Risan! Der var jeg så heldig at jeg ble kjent med den femdoble europamesteren Svein Erik «Spiker’n» Paulsen. Dermed var det gjort! 
 
Jeg hadde gleden av å bli trent av og bli skolért i «boksingens edle kunst» av både Arnulf Risan og Svein Erik; og jeg nøt hvert eneste minutt av denne tiden. Selv har jeg den overbevisning at jeg lærte utrolig mye om boksing av disse to. Jeg TRENTE som en aktiv bokser under Svein Eriks ledelse i to år, Arnulf mente jeg skulle delta i NM i tungvektsklassen, men Norges Bokseforbund satte ned øvre aldersgrense til 32 år i en «tingperiode»; derfor ble jeg for gammel. Og det var også helt greit. Jeg hadde sannsynligvis fått rundjuling i første kamp allikevel. 
 
Hansvoll mener altså; ifølge hans utsagn i VG, at dette med å «kjenne på det å få slag på egen kropp» er en viktig erfaring for en trener og en forutsetning for å være en kompetent trener. 
JEG mener han tar feil; men det skal jeg komme tilbake til.
Imidlertid; så vet Hansvoll (med mindre han er innbilt synsk) utrolig lite om hvor mange «slag jeg har fått på min kropp»! 
Når det gjelder mitt liv før jeg ble involvert i boksing, så er det en annen historie, men jeg har IKKE noen «ærerik» karriere som «slagsbror» hverken på gata eller i andre sammenhenger, jeg har aldri trodd på at vold er løsningen på problemer. Min definisjon på «tøffhet» har ingenting med slåssing og faenskap å gjøre! Jeg ble heldigvis tidlig voksen på det feltet!
 
Når det gjelder boksing så har jeg overhodet ingen kamperfaring som bokser. Jeg har aldri prøvd å «skryte på meg» noen heller! MEN jeg har fått noen «schmeller i nepa»! (Synes det er et tøft uttrykk) 
Da jeg trente boksing så gjorde jeg det så seriøst som en fulltidsansatt arbeider og familemann kunne gjøre. Jeg kom, etter min standard; i kjempeform. 
Jeg hadde gleden av å sparre med gamle boksere som Birger Skog, Vegard Stav, Geir Dahlen (i dag Norges høyest kvalifiserte boksedommer) og nå dessverre avdøde Isak Isaksen…med flere…. 
Isak og jeg ble gode venner, jeg hjalp ham å få jobb i Trondheim, og vi trente sammen når han hadde tid. Jeg hadde også gleden av å gå noen runder mot 4 ganger norgesmester i tungvekt; Per Magne Tronvoll. Akkurat DET står nesten for meg som et «høydepunkt i karrieren»! Det er ikke lenge siden Per Magne og jeg lo godt av minner rundt dette. Per Magne var for meg den ultimate tungvekter på den tiden, jeg var utrolig stolt av å kjenne ham! Og vi er gode venner i dag!
Verdt å nevne i denne sammnehengen er at ULF’ans beste bokser på den tiden het Patrick Risan, han vant turneringer både i inn og utland; og Patrick og jeg ble gode venner. Vi trente endel sammen også!
 
Skal jeg være dønn realistisk; så sparret jeg vel og «mottok slag på min egen kropp» i snitt kanskje et par ganger i uken. Jeg vet ikke; jeg har aldri ført regnskap. Og for å være ærlig så har det aldri opptatt meg i noen grad heller. Jeg drev så seriøst og hardt jeg kunne med dette et par-tre år; og én ting er sikkert: Det var kjempegøy!
 
Så dette; kjære lesere, er min «karriere» som bokser. Jeg har heller ikke hatt noen drøm om en karriere som bokser. Jeg var for «gammel» da jeg begynte. Hadde jeg hatt muligheten da jeg var ung….vel, det blir kun hypotetisk. Som alt annet når man «drar på årene»! Imidlertid så kan alt det som jeg har listet opp enkelt både verifiseres og sjekkes opp. Med unntak av avdøde Arnulf Risan og Isak Isaksen så er såvidt jeg vet alle «til stede» enda.
 
Men det viktigste av alt fra denne tiden er at jeg fikk lyst til og interesse for å begynne å hjelpe utøvere med deres trening. Slik startet jeg som trener!
 
Og en ting til som er positvit fra denne tiden er at jeg er stolt over at jeg idag kan kalle min læremester Svein Erik «Spiker’n» Paulsen for en av mine beste venner. Vi har stadig kontakt; og hver gang vi har vært ute å bokset proffkamper, så får jeg meldinger/telefoner fra den gamle Mesteren! 
 
Så over til hva JEG mener er det viktigste for å være en god trener, riktignok veldig kort sammenfattet her. Dette er temaer og ting som jeg kunne skrevet flere sider om.
 
En trener skal og bør ha følgende egenskaper:
 
Punkt 1: Ha gode pedagogiske evner.
 
Punkt 2: Være en god motivator og «tilrettelegger».
 
Punkt 3: Han/hun må selvfølgelig ha kjennskap til sportens karakter og være åpen for at faktorer forandrer seg underveis.

Punkt 4: Mellommenneskelig forståelse/ menneskekunnskap – man må forstå hvordan man skal få andre til å prestere, det er det som i min verden er lederegenskaper.
 
Hittil har denne «malen» fra den spede begynnelse høsten ’96 – da jeg startet egen klubb – ført til ca. 1000 kamper i amatørboksing, mulig jeg bommer litt, men det er helt ærlig det jeg mener å tro. Jeg har; som sagt, aldri ført noe regnskap. Jeg vil anslå at vi har en tapsprosent på ca 15-20….jeg husker jeg prøvde meg med å regne litt på dette for noen år siden; men ga opp å stadfeste det nøyaktig. Men det er den FØLELSEN jeg sitter igjen med. For vi vinner som regel! 
Det har blitt 15 NM-Gull, to Forbundspokaler, og Kongepokal. Utover det to belter som «Årets Bokser» i Norge; Andreas Evensen som junior og Nikita Dubunin som senior. Vi har også en drøss med gullmedaljer fra «Landsmesterskapet for diplomboksing» for smågutter som er for unge til å bokse ordinære kamper, men bedømmes ut i fra stil og teknikk!
 
Når det gjelder amatørboksing så har vi vunnet internasjonale turneringer i Norge, Sverige; Finland, Danmark og Hellas. Vi har flere landskampseire både i inn- og utland. Vi har bokset og vunnet i land som: Norge, Sverige, Danmark, Finland, England, Wales, Tyskland, Spania, Hellas og Cuba. Dette «står jeg bak» som trener i amatørboksing.
 
Så over til proffboksing: 
 
Siden Nikita Dubunin debuterte som profesjonell for «Team Stonehand» den 15 oktober i 2005; så har vi gjort unna 46 profesjonelle kamper; det tilsvarer 236 runder i proffringen. Vi har forberedet oss til fem 12-runders tittel-kamper; hvorav tre av dem har gått tiden ut. Vi har vunnet internasjonale og intercontinentale titler og vi har vært oppe i både EM- og VM-kamp! Andreas var ranket som nr 3 i verden av et av de største forbundene; og han var ranket som nr. 1 i Europa. Av disse 46 kampene så har vi kun 4 tap!
 
Dette er det «grøvste» av det jeg har gjort hittil i boksing. Selv om jeg ikke «har mottatt slag på min egen kropp» så har det ikke gått så verst….. Som en liten digresjon kan det også nevnes at jeg har forsåvidt heller ikke hørt om noen som har blitt smartere av å få «schmeller i nepa»….slike «schmeller» er ikke hverken vitaminpiller eller «vitaminbjørner»…..
 
Når det gjelder trenere opp gjennom årene som har vært litt i den samme situasjonen som meg mht. til «karriere som bokser» så har jeg «gravd» litt i min egen hukommelse; og kan i farten nevne et par eksempler…..
 
Hvis vi først ser på amatørboksing:

Fra Polen:
Feliks (Papa) Stamm. Han bokset; såvidt jeg husker i farten ca. 10 amatørkamper.
Han er anerkjent som polsk boksings «far» eller «papa», derav mellomnavnet! 
Han var trener for det Polske Landslaget på ’60-tallet da Polen var beste nasjon i verden i amatørboksing. Som trener så deltok han i hele syv(!) OL. Det var han som trente frem blant andre Zbigniew Pietrzykowski og sto i hans hjørne da Pietrzykowski i lett-tungvekstfinalen i Roma i 1960 møtte ikke helt ukjente, 18 år gamle Cassius Clay, eller senere kjent som Muhammad Ali. En kamp som Muhammad Ali vant på poeng.
Han regnes som Europas store trener gjennom tidene. 
Fra Cuba: 
Alcides Sagarra. Meget kort boksekarriere pga. astma. Forrige århundrets største trener for amatørboksing. Hvorfor? Jo; han var intelligent og innovativ. Han søkte de beste trenere fra Sovjet og DDR – og fikk god opplæring. Han hadde «politisk teft» og var en nær venn av Castro – dette ga ham ressurser og topp prioritet til å skape et idrettseventyr uten sidestykke på Cuba.

Hvis vi så ser på proffboksing: 

Fra USA:
En fenomenal trener som het Ray Arcel. Opptatt i «Boxing Hall Of Fame». 
Ingen spesiell bakgrunn som bokser, han begynte som boksetrener 20 år gammel. Han lærte sitt «håndtverk» av Frank «Doc» Bagley, som hadde jobbet med Gene Tunney og en som het Dai Dolling; som trente Harry Willis, Jack Britton og Johnny Dundee! Han blir sett på som «broen» mellom boksingens gullader i ’20 og ’30 årene frem til boksingen fikk en «ny» gullader på ’80-tallet!
 
Arcel trente hele 20 «World Champions», som f.eks:
 
– Benny Leonard
– Jim Braddock
– Tony Zale
– Jakie Kid Berg
– Sixto Escobar
– Roberto Duran
– Larry Holms
– Ezzard Charles m.fl.
 
Fra Wales:
Enzo Calzaghe. Opprinnelig fra Italia, bassist i sin onkels band; reiste mer eller mindre «på loffen» rundt i Europa som gatemusikant for moro skyld; havnet etterhvert i Cardiff, Wales; hvor han møtte sin kone. Det sies at den godeste Enzo hadde OVERHODET ingen interesse av boksing; han hadde knapt sett en boksekamp; før han ble kjent med boksetreneren Paul Williams; som var trener i «Newbridge Boxing-Club». Williams inviterte Enzo til å ta med sin sønn Joe på trening….og for å gjøre en lang historie kort: Enzo trente sønnen sin til å vinne 110 av 111 amatørkamper, og deretter ble Joe Calzaghe proff. 
Som profesjonell så var Joe Calzaghe verdensmester i over 10 år; han hadde 21 tittelforsvar og han la opp ubeseiret i februar 2009. I sin proffkarriere bokset han 46 kamper; hvorav han seiret 32 ganger på «knock-out». 
I hele sin karriere hadde han faren ved sin side som trener, mentor og tilrettelegger. 
 
Enzo har også trent verdensmesteren Gavin Rees og europamesteren Enzo Maccarinelle («Big Mac» som han ble kalt) pluss flere andre gode boksere.
 
Enzo Calzaghe har også mottatt utnevelsen «MBE» (Member of the Most Exellent Order of the British Empire) for sitt arbeide for boksing og resultatene han har oppnådd. 
 
Ikke verst av en far som «ikke har tatt imot slag på sin egen kropp» eller fått «schmeller i nepa»!

Men den kanskje største treneren og strategen/matchmakeren av dem alle var og er antakelig avdøde Angelo Dundee! Han var heller aldri i en boksering som utøver; men lærte yrket ved å være «bucket man» (eller «vannbærer/holder av spyttbøtta på norsk) i «Stillmans Gym» I Miami. Der jobbet han sammen med trenere som ovennevnte Ray Arcel, Charlie Goldman og Chikie Ferrera….for å nevne noen. Senere åpnet hans bror Chris Dundee «Fifth Street Gym» i Miami. 
 
For å gjøre en lang og fenomenal trenerkarriere kort; Angelo Dundee trente Cassius Clay eller Muhammad Ali gjennom en fantastisk proffkarriere som for alltid vil stå med lysende skrift i historien. ALLE vet hvem Muhammad Ali er! Uansett hvor man kommer i verden så har folk hørt om Muhammad Ali. Han er kåret til «den største» en rekke ganger!
 
Såvidt jeg husker i farten så var det kun to kamper som Angelo Dundee ikke var sjef i hjørnet hos Ali.
Han trente også Sugar Ray Leonard; som han kalte «en mindre utgave av Ali». 
Vi snakker her om to av de absolutt beste bokserne som har vært i historien! To fantastiske idrettsmenn som er intet mindre enn ikoner i sin samtid og i sin sport!
Og tro meg; det kommer til å gå noen år før de «blekner» også! 
 
Så disse to ikoniske bokserne, la altså sine karrierer i hendene på denne Angelo Dundee, som selv aldri «mottok slag på sin egen kropp» eller fikk «schmeller i nepa»! Helt utrolig! Man skulle nesten tro at de stolte på ham…..
 
Men fleip til side: Angelo Dundee vil for alltid være en «All Time Great» i boksetrenernes og boksingens æresgalleri. Så også hos meg! Og jeg bøyer meg ydmykt i støvet for den enorme kunnskap han la for dagen i den fantastiske jobben han gjorde!
 
Listen over trenere som har en heller beskjeden bakgrunn som aktive boksere er mye lenger; og historikere som virkelig KAN dette, kan sikkert ramse opp tallrike tillfeller. Dette er bare noe som ligger meg på minnet og som jeg har lært gjennom å følge med litt nå og da opp gjennom årene. 
På slutten av ’80-tallet og begynnelsen av ’90 tallet så var det faktisk endel programmer om boksing på TV, jeg husker den allsidige og dyktige reporteren Thor Eggen hadde programmet «Ringside» på fredagskvelder på TV-Norge, videre så var det «Boxing Magazine» på «Filmnet» med Olof Johansson og Ronald Larsen. Disse to var i en årrekke kommentatorer for boksing og de var meget dyktige i sitt fag! 
På grunn av disse programmene så fikk «vanlige folk» mulighet til å få reaksjoner på kamper som VAR bokset, og det ble diskutert og bygd profiler på kamper som SKULLE bokses. Husk dette var før internett inntok vår tilværelse; videoen hadde knapt kommet, i tillegg så var dette før Thomas Hansvoll ble konfirmert!
 
Hvis vi tar en kjapp sammenligning med det som dengang ble kommentert om boksing og det som skrives og omtales i mediabildet vårt i dag; så er jeg ikke akkurat imponert over utviklingen. Mens det i dag fokuseres på skader/kutt/hevelser i mesteparten av norske media, så var det dengang analyser av kamper, boksere og karrierer som gjaldt. På den måten ble også interessen for selve sporten og profiler bygget opp. Det finnes også i dag en rekke slike programmer i f.eks England og USA, programmer som de respektive kanaler lager for å bygge opp interessen rundt kampene. 
 
Det er ikke så veldig merkelig at proffboksing blir stigmatisert og regnet som en kontroversiell, brutal og skadelig sport her hjemme når det er skader, hevelser og helse som det blir kvernet om gang etter gang. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; skader er dessverre noe man må regne med i profesjonell boksing. Det er like jævlig hver gang det skjer; men det går ikke an å fokusere på det negative. Som nå avdøde «Big John» Klemetsen, faren og treneren til Ole Klemetsen; en av Norges mest profilerte proffboksere gjennom tidene uttalte: «Dette er boksing, ikke badminton»!
 
Man kan også stille seg det spørsmålet om «idrett» på topp-plan i det hele tatt er sunt? Hva er det som er ufarlig? Er Formel-1 ufarlig? Er ishockey ufarlig? Er alpinsporten ufarlig? Skiflygning, fotball, amerikansk fotball, rugby….etc, etc….lista kan fort bli lang.
 
Jeg vil med det samme tillate meg å komme med et lite tips til media i Norge: I september ser det ut til at vi får en «megamatch» mellom Floyd «Money» Mayweather Jr. (USA)  og Saul «Canelo» Alvarez (Mexico). Hvorfor ikke begynne å skrive litt i forkant om disse to bokserne? Hvorfor ikke få tak i eller lage dokustoff om dem? Det finnes MASSEVIS av stoff om disse karene, gjør det tilgjengelig for «folk flest», slik at det kan vekkes en interesse for sporten som er med på å bygge den opp. De av oss «vanlige dødelige» som er «hardcore-interessert» i boksing skaffer seg glatt all den info og dokumentasjonen de vil. Jeg tenker mer på den vanlige, jevne TV-seer og den vanlige, jevne brukeren av aviser og media.
 
La DEM få en sjanse til å få et innblikk i det som er fantastisk og spennende med denne sporten, ikke bare negative ting!
 
I mellomtiden så kan Thomas Hansvoll tenke over og kanskje liste opp hvor mange trenere han kjenner til. Han sitter jo også nærmere den virkelige ekspertisen når det gjelder boksing enn det jeg gjør….
Han kan også utdype nærmere hvorfor det er så viktig «å ha mottatt slag på sin egen kropp». Videre så kunne jeg tenkt meg; gjennom de aviser eller organer som han bruker for å «få ut» sitt budskap, å fått vite hvilke andre egenskaper han mener en trener bør ha for å gjøre en best mulig jobb. Hvordan han ser på dette med «matchmaking», forebygging av skader, taktikk/teknikk, strategier, karriereprogresjon….emnet er ganske stort!
 
Jeg synes også det kunne ha vært interessant å høre hvilke trenerkapasiteter han har hatt og har samarbeide med, hvem han fører diskusjoner med om sporten.
Bare for å nevne for min egen del så har jeg hatt og har jevnlig kontakt med flere trenere både i inn- og utland som f.eks: 
 
Hjalmar Styve, tidligere norsk landslagstrener og en utrolig stor kapasitet innenfor fagfeltet «boksing». 
Pekka Mäki, en meget god venn av meg og en trener i verdensklasse og den desidert mest profilerte trener/promotor/manager i Finland. Pekka har også kontakter over hele verden! 
Brian Mathiasen, en av Danmarks aller beste profftrenere.
Billy Nelson, nok en trener i verdensklasse, han er trener for VM-mester Ricky Burns og med ytterligere to VM-mestere på samvittigheten. 
Paul Francis Stevenson, fra Liverpool, en ung, ambisiøs trener som er drivende dyktig og besitter solide kunnskaper fra den engelske bokseskolen.
Jeg er også så heldig at jeg kjenner og har samarbeidet med flere trenere fra øst-Europa gjennom flere år!
 
Dette er bare noen eksempler på hvordan jeg foretrekker å jobbe; nemlig å bygge nettverk, føre diskusjoner  og søke kunnskap! Jeg jobber også mot flere miljøer i USA, og når den dagen kommer og alt faller på plass, så er vi der!
 
Men; siden jeg må leve med det faktum at jeg ikke har vært aktiv bokser selv og iflg. Hansvoll har «tatt imot alt for lite slag på min egen kropp», så kan jeg heller ikke tillate meg å være for «snobbich» i min trenergjerning. Hansvoll som vet «hvordan det er å ta imot slag på sin egen kropp» kan helt sikkert tillate seg å heve seg over slike trenerkapasiteter som de JEG omgås….
 
Til slutt vil jeg minne om et ordtak vedrørende boksing som jeg hørte for noen år siden. Det ER jo en kjensgjerning at mange boksere blir trenere etter endt karriere; og bra er det. Sporten trenger alle de ressurser den kan få; spesielt her i landet! Og jeg vet ikke om hvor mye «hold» det er i ordtaket; men jeg må nok innrømme at i enkelt tilfeller så KAN det nok stemme. 
 
Ordtaket lyder som følger:
Er man en god bokser, blir man som regel en dårlig trener! Er man en dårlig bokser så blir man som regel en god trener!
 
Ordtaket passer MEG glimrende!
 
Jeg VET at jeg er en dårlig bokser…
 
Faktisk så er jeg vel ikke bokser i det hele tatt…
 
Men dette ordtaket er nok mer upassende og vanskelig for enkelte andre….
 
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)