Superhelter – Hvor ble de av….

Da jeg var guttunge så var jeg veldig glad i å lese tegneserier og bøker. Siden jeg er oppvokst på en liten øy ute i havet, ganske langt utenfor kysten, så kunne været mange ganger om høsten og vinteren være relativt «barskt» for å si det pent. 

Derfor var det heller ikke så mye å ta seg til utendørs. Da var det greit å ha en bunke med tegneserier og en stabel med bøker. Det var ikke alltid så lett å få tak i tegneseriehefter og bøker, men vi som bodde der ute var ganske flinke til å låne av og til hverandre. Det hendte også at jeg fikk noen esker med blader og bøker sendt fra «byen», fra slektninger der som visste jeg var glad i å lese.

Noean av de heltene jeg hadde da jeg var gutt....
Noean av de heltene jeg hadde da jeg var gutt….
Hvor ble de av allle disse heltene og superheltene jeg hadde som gutt? Hvor forsvant Supermann? Klarte Lex Luthor for alvor å gjøre kål på ham? Jeg glemmer aldri hvor irritert jeg til tider var på denne sjenerte Clark Kent, Supermanns «sivile» identitet, som var hemmelig, denne Clark Kent som liksom aldri fikk dreisen på Lois Lane…han var en klomsete journalist også…men når han flådde av seg dressen og med supersonisk hastighet tok seg tvers over kontinetet og dengte opp en gjeng banditter, da tilga jeg ham med en eneste gang….og han greide å være tilbake før Lois eller Jimmy eller noen andre i redaksjonen i avisen der alle jobbet riktig skjønte hva som hadde skjedd, gjerne med en redd mine, som gjorde at jeg ble skuffet over ham igjen….jeg ville jo så gjerne at han skulle være helt, hele tiden…
Og i siste del av bladet var det gjerne et kapittel med «Superboy», Supermann som gutt, der han vokste opp hos snille fosterforeldre etter at hans foreldre var nødt til å sende ham avsted i en romkapsel da hjemplaneten hans eksploderte….
 
Og Lynvingen…..jeg er ikke sikker på at jeg egentlig liker disse «Batman-filmene» som blir laget i dag, jeg likte mye bedre Lynvingen i tegneserieform. Jeg husker også hjelperen til Lynvingen, nemlig Robin med sin røde tunika, og grønne badebukse iført grønne «Peter Pan-støvletter»… de kjørte rundt i en tøff «Batmobil»….Jeg fikk hele tiden det inntrykket at Lynvingen passet på Robin, han fikk også en egen bil som han kjørte rundt med.
 
En annen av mine favoritter var den canadiske super-piloten Dan Cooper, ikke å forglemme ham! Dette var årevis før «Top Gun» og en skikkelig film om jagerfly, men jeg husker at tegneserien om Dan Cooper ga nesten den samme følelsen som å se en levende film. Du store all verden, Dan Cooper kunne virkelig fly! Han fløy alt som kunne fly, og han sneiet flere ganger ut i verdensrommet også…for en tøffing Det var gutt som hadde kløft i haka, for å si det mildt..
 
Som nærmest en parodi på dette med «luftens helter» hadde vi «Superlangbein» som fløy rundt i rød makko og hadde forsyninger av supernøtter i hatten. Egentlig var Superlangbein den klomsete og ubehjelpelige Langbein i bladet om «Donald Duck», han hadde en busk i hagen hvor det vokste «supernøtter». Når han tilfeldigvis oppdaget at disse nøttene ga ham superkrefter, da begynte ting å skje….
 
Jeg leste bladene om Tarzan, Apenes Konge, som hadde en alldeles fantastisk fart når han slengte seg fra tre til tre, ved hjelp av lianene som hang fast på alle slags trær….. han fant alltid lianer slik at fremdriften var formidabel. Han tilbakela voldsomme avstander på denne måten…Tarzan måtte nå og da knivstikke noen aper, men det var bare tøft, de fortjente det, likeså når han brukte kniven på noen digre løver. Han hadde aldri noe annet våpen enn kniven han bar på høyre side utenpå lendekledet….Fellesnevneren var at hver gang han kjempet og vant, så satte han alltid ett bein på byttet, slo seg på brystet og satte i et seiersbrøøøøøl som hørtes over halve Afrika. Han hadde også en lettkledd kone som het Jane, vakker som en gudinne, og de fikk etterhvert en sønn som het Korak….han var sin far opp ad dage….navnet betyr «Morderen» på apespråket…
 
Jeg var også en av de første medlemmer i «Fantomet-klubben», jeg var en periode i livet stor «fan» av Kit Walker, som når han var Fantomet iførte seg kondomdress og et par pistoler og føyk rundt i Bengalens jungel på sin hvite hest Hero, alltid med ulven «Ulv» ved sin side…jeg husker at jeg tenkte at de kunne godt ha gitt ulven et mer kreativt navn…
 
Sala Palmer, kjæresten til Fantomet jobbet ved FN’s hovedkontor og var olympisk mester i stup, og hun var vakker som en hildringsmorgen, hun var dønn forelsket i Fantomet, men hun måtte selvfølgelig komme i andre rekke for ham, det viktigste var å bekjempe det onde…
Av hjelperne rundt Fantomet husker jeg småfeite Guran med stråhatt på hodet, som alltid hadde noen lure kommentarer….
Jeg syntes alltid det var utrolig kult når Fantomet iførte seg normale klær og iflg. det gamle jungelordet; «Gikk rundt i gatene som en vanlig mann».
 
På prærien i Amerika kom Sølvpilen, kiowaenes høvding ridende på sin hvite hest «Tordensky», som bare tillot å ha Sølvpilen som rytter, Sølvpilen hadde selv fanget ham som ung villhest og «ridd ham inn», dermed så ble det et evig troskapsbånd mellom den unge indianerhøvdingen og hesten. Sølvpilen ble fulgt av sin «gullblonde» blodsbror Falk og indianerprinsessen Månestråle og puma-ungen Tinka.
Månestråle er antakelig den mest utfordrende og sexy figur som noensinne er blitt fremstilt i en tegneserie beregnet på unger! Og jeg fant aldri ut om hun og Sølvpilen var kjærester, eller om hun endte opp sammen med Falk…
 
Jeg leste om Kaptein Miki og hans kamerater Windy og Salosso i smalheftet «Vill Vest» som kostet bare noen få øre….Og «Præriebladet» der Kaptein Mark var helten….han hadde med seg sine trofaste kamerater, indianeren Triste Gufas og eventyreren som kalte seg Mister Bluff. Sistnevnte hadde en hund med regulært folkevett som han kalte «Flok»…denne hunden var så slu og utspekulert at ga Triste Gufas «et glefs i ræva» så fort han fikk sjansen til det. Triste Gufas på sin side benyttet enhver anledning til å gi denne bikkja et skikkelig gørr-spark! De gangene Mister Bluff så dette ble han forbanna….Men allikevel så var disse to villige til å dø både for hverandre og hunden.
 
Kaptein Mark var sterk og djerv og uredd og hatet engelskmennene som koloniserte Amerika. Han ryddet opp og hjalp både nybyggerne og alle de svake mot de engelske soldatene, som også ble kalt «Rødjakkene». Jeg slet litt med å forstå at de var rødjakker, for tegneserien var jo bare i «sort/hvitt»…men til slutt fikk jeg et «bilde på det», fordi forsiden var i farger; og det gikk opp for meg hvor røde disse jakkene var når det var et bilde av soldatene og de røde uniformene der. Men det gjorde nesten ingen ting at seriene var i «sort/hvitt»….jeg husket og husker fremdeles disse historiene i farger allikevel…….
 
Jeg husker «Kamp-Serien» som omhandlet 2. Verdenskrig og de alliertes heroiske kamp mot nazistene…..der ble tyskerne alltid omtalt som «Fritz» eller «Fritzer»; et begrep jeg aldri har sett i noen andre sammenhenger, men dæven som de fikk gjennomgå….at krigen i det hele tatt kunne vare i 5 år er helt ubegripelig, sett på bakgrunn av «Kamp-Serien»………
 
Hvor ble de av alle disse superheltene mine?….for superhelter var de alle sammen, om de kunne fly eller ikke, det var ikke så nøye…de var liksom hver til sitt bruk…..leste jeg om Supermann, vel så fløy han hit og dit, sånn skulle det være, Fantomet forflyttet seg til hest, da var det naturlig og Tarzan, han forflyttet seg ved å slenge seg seg fra tre til tre…..det skulle være sånn
Når jeg kjøpte et tegneserieblad dengang, så visste jeg på en måte hva jeg fikk, jeg visste at «det gode» alltid kom til å vinne over «det vonde»……..det sørget superheltene for!!  Slik skulle det være, det var noe jeg kunne stole på….
 
Jeg skulle ønske jeg var like trygg på at «det gode» vinner over «det onde» i dag…
 
Nå er jeg slett ikke så sikker lenger på akkurat dét….
 
Jeg har i hvert fall ingen superhelter å stole på lenger…
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)