Da teller vi dager til jul. Plutselig går vi over fra å telle måneder og uker, til å telle dager.Til alt overmål deler vi igjen de siste dagene inn i fire uker, der vi tenner ett lys for hver uke. En vakker skikk; og en skikk som, forhåpentligvis bidrar til å sette oss i den riktige julestemningen.

 Adventslys

Vi tenner et lys for hver søndag i advent frem i mot jul. Som liten syntes jeg det var veldig stor stas å tenne lysene samtidig som «Barne-TV» begynte…

Jeg husker at da jeg var liten gutt så var det alltid uhyre spennende og forventningsfullt med adventstiden. Jeg gledet meg alltid til jul! På Sørburøy, langt ute i havet utenfor Frøya der jeg vokste opp var det bare én butikk; et «Cooperativ-utsalg» der det kun var matvarer og et par typer arbeidstøy til salgs. Kontrasten til dagens julehandel var enorm!

Men allikevel; vi fikk også en viss form for julestemning når vi tre dager i uka hadde muligheten til å gå på handel. Ikke i form av girlandere, reklameplakater og belysning; for det fantes ikke. 

Nei; det eneste som satte oss i julestemning når vi kom til butikken for å handle var «juleposer», dvs de tre bunkene med papirposer som hang i en tråd festet til en spiker på veggen bak disken. De hang strategisk plassert like ved den høyst manuelle vekta. En bunke med det som ble kalt små-poser, en bunke med tre-kilos og en bunke med fem-kilos poser.

Kjøpte man f.eks. en kilo appelsiner, ble det revet av en papirpose som ble fylt opp til en ca. mengde, for så å bli veid. 

Ellers i året utenom adventstiden og mellom-jula, var papirposene lys-brune, de gikk av en eller annen grunn under benevnelsen «grå-papirposer», men når adventstiden kom så ble disse byttet ut med «juleposer», hvite i bunnfargen med nisser og juletrær som motiv. 

Med én gang jula var overstått, ble disse pakket vekk, gjemt unna til neste år; og «grå-papirposene» hengt opp igjen. 

Gråpapirposer 

Dette er slike «gråpapirposer» som hang på veggen bak vekta på butikken der jeg vokste opp. Dette var den eneste form for emballasje man fikk på frukt, småkaker….kort sagt alt som ble solgt i «løs vekt» på butikken ble veid opp i slike poser til kundene av ekspeditøren som sto bak disken. I adventstiden ble disse posene byttet ut med hvite papirposer med julemotiv. Bæreposer hadde kundene selv. Vi var tidlig ute med gjenbruk….

 

Reklame hadde vi aldri hørt om, bortsett fra noen iøyenfallende sigarett-reklamer over helsider i ukeblader, for de som hadde tilgang til disse. Etter at vi fikk strøm og TV så var det selvsagt aldri reklame på TV, da vi hadde bare NRK.

I dag er virkeligheten totalt annerledes. De siste 6-7 ukene før jul så bombarderes vi med inntrykk. Det er jul «overalt» og «i» alt. 

Det er julereklame for alt mulig av produkter, og all tenkelig og utenkelig julebelysning. Det er julemusikk, juletilbud, julemat, julekalender, julekonserter, juleverksteder, juleprogrammer, julereiser, etc, etc…rekken har nesten ingen ende.

Og alt koster penger. Mye penger. Kredittkort og kjøpekort blinker i alle farger og valører; og plakater som tilbyr betalingsutsettelse i opp til et halvt år holder nesten på å dette i hodet på folk hvor man enn snur seg.

Mange «kjøper seg avlat» på en måte som gutta som solgte avlat på salige Martin Luthers tid antakelig ville misunt dem! Vi husker alle det kostelige ordtaket som lød: «Når pengene i kisten klinger; straks sjelen ut av skjærsilden springer»!

Nå er det vel ikke akkurat slik at folk av i dag kjøper seg «syndsforlatelse» som man gjorde i middelalderen, men jeg er villig til å vedde på at mange kjøper seg «bedre samvittighet». Enten ved å hoppe på karusellen vedrørende kjøpshysteriet, eller ved å ytre seg over hvor viktig det er å ha omtanke for andre.

Noe som hvert eneste år gjør meg kvalm er alle de «varme tankene» og «omtanken for andre» som pluselig «popper frem» på sosiale medier når det nærmer seg jul. Jo nærmere jula vi kommer, jo flittigere er enkelte til å «kjøpe seg avlat» på denne måten.

Jeg skulle likt å vite hvilken forskjell det utgjør for folk som sliter at det deles «varme tanker» og «omtanke» på Facebook! Jeg har enda til gode å se noen konkrete eksempler på det. Og det er nå engang slik; at året består av 12 måneder; alt «peset» rundt jula varer ca én mnd. Og når vi kommer til januar i det nye året, så forsvinner de fleste av disse «omtanke-statusene» som dugg for solen….

Og alle firmaer skal ha julebord. Da møtes alle kollegene og eter seg fordervet og drikker seg fulle, og noen av dem har sikkert rukket å dele noen «varme tanker» på Facebook før kalaset starter…. Når man så kommer til selve julehelgen så er det ikke måte på hvor stor omtanke man skal ha for de svakeste og de som ingenting har, før man flår jule-papiret av innpakkede PC’er, spillkonsoller og dyre klær. Enkelte reiser også til syden for å feire jul.

Jeg ble imidlertid skikkelig imponert da jeg hørte om en bedriftsleder som hadde tatt med sine ansatte ned til Freslesarméens suppekjøkken i Trondheim; som en start på firmaets julebord. Han mente det gjorde godt for hans ansatte å se virkeligheten for de som sliter, ikke har noe sted å bo og som ikke har mat.

Fantastisk idé og en flott gest, om jeg skal si det jeg mener. Om hans firma donerte penger til «arméen» aner jeg ikke, jeg følte ikke for å spørre om det; og vedkommende hadde sikkert ikke noe behov for å fremheve det heller!

Men la meg understreke: Når det gjelder julefeiringen til folk og deres pengebruk, gavedryss og god mat; så er jeg ikke det minste misunnelig. Ikke overhodet!! Folk må gjøre som de vil for meg med sine midler og ressurser. Jeg ønsker at alle skal få feire julen sammen med sine slik de selv vil og at alle skal få være friske og ha en fredfylt jul!

Det som gjør meg kvalm er denne «svulstigheten» når det gjelder de svakeste som kommer til uttrykk i «oppkjøringen» til jul og under selve feiringen.

Dét kunne folk ha spart seg. Hjelp andre så godt man kan og hold kjeft om det; det er mitt enkle motto. Jeg tror beinhardt på visdommen i det gamle, kinesiske ordtaket: «Det er bedre å gjøre en god gjerning i nabolaget; enn å reise lange veier for å brenne røkelse».

For min egen del så må jeg innrømme at jeg enkelte ganger griper meg selv i å savne butikken der jeg vokste opp.

Vareutvalget var minimalt. 

Det var ingen selvbetjening.

Man måtte vente på tur.

Det var intet kjøpepress eller reklame.

Men juleposene var like vakre og stemingsfulle hvert år….

Med ønske om en god; ekte adventstid!

 

Best regards;

Helge Wærøy   (The Boss)