Jeg har ikke spist gelé i noen som helst form siden 1965! Tror jeg er kurért for livstid også. Sist jeg spiste gelé var i bestefar sin begravelse, altså min morfar. Han «forlot åstedet med en smell» i 1965, da var jeg en ung, håpefull og vitebegjærlig ung mann på snart 4 år.

Jeg blir enda kvalm av synet..
Jeg blir enda kvalm av synet..

Jeg husker begravelsen som det var i går! Slik det var dengang på den øya jeg kommer fra, så holdt folk begravelsene hjemme i sine egne hus. Presten kom og forrettet ved kisten, som gjerne var plassert inne i huset for anledningen. Seremonien tok ofte laaaang tid, det var ihvertfall alt for lang tid for en spenstig ung mann som meg.

Jeg husker veldig godt at kisten sto med lokket av i stua og bestefar så ut som han sov. Jeg kunne alldeles ikke fatte at det ikke gikk an å vekke ham, jeg kunne heller ikke begripe hvorfor han kunne legge seg til å sove når det var kommet så helvetes mye folk på besøk……og jeg skjønte ihvertfall ikke hvorfor folk gråt og bar seg…..
 
Siden det ligger i min natur å protestere KRAFTIG når det er noe som går meg i mot, eller når jeg blir forbanna for noe, så måtte det iverksettes tiltak. De kjerringene som var «hyret inn» for å sørge for mat og drikke under begravelsen visste råd…..de tok med seg oppkomlingen (altså lille meg) inn på spiskammerset som besteforeldrene mine hadde. Dengang fantes ikke kjøleskap og slikt, vi hadde såvidt fått strøm der ute, så av den grunn så hadde folk relativt store rom hvor de oppbevarte allslags mat.
 
Jeg var FRYKTELIG glad i gelé med jordbærsmak på en tiden, og det var akkurat det som var planlagt til dessert etter middagen.
 
Så for å få meg til å holde kjeft og rett og slett «avlede meg» fra begravelsen, presten og alle menneskene som vekselvis sang, gråt og hylte, så fikk jeg spise ubegrensede mengder med gelé. 
 
Jeg har mange ganger vært forbanna for dette i ettertid, det må jeg innrømme…..de som var voksne burde ha visst bedre…de rett og slett ødela mitt forhold til noe jeg var usigelig glad i….!
 
Jeg spiste opp en helvetes stor bolle med gelé, med det til følge at jeg ble syk og spydde! Snakk om armod!! 
Jeg ble rett og slett så dårlig at den kraftigste av kjerringene tok tak i nakken og bukseræva på meg og bar meg ovenpå og la meg til sengs. Der lå jeg å spydde mens salmesangen runget i første etasje. 
Husk at dengang skulle folk «synges ut» til gangs…seremonien tok glatt et par timer, presten var også utrolig glad i å høre sin egen stemme, samtidig som han vitterlig benyttet sjansen til å prente litt «gudelighet» inn i hodene på de arme synderne som satt «ringside» i begravelsen. Det var slett ikke hver dag denne gjengen fikk høre Herrens Ord,…..for å si det på en litt annen måte, de slapp ikke nødvendigvis det de hadde i hendene fordi om det en gang eller to i året var gudstjeneste……dermed benyttet presten selvfølgelig sjansen. Han hadde jo et budskap å selge……Mens jeg spydde!
 
Jeg glemmer det ALDRI! Jeg var møkka dårlig, og jeg kom ikke til hektende før langt utpå kvelden. Da fikk jeg imidlertid en slags «oppreisning»….. Det var et par av kjerringene som holdt på å «jævles» med en batteridrevet radio, som de ikke på vilkår fikk til å virke.
 
Siden jeg var relativt oppegående for alderen, så skjønte jeg fort at her måtte det mannfolk til. Så jeg ba de relativt bryskt om å fjerne seg, hvorpå jeg selvsikkert åpnet batteriluken på radioen. Og ganske riktig, de hadde satt inn tre batterier feil vei. Jeg tok de ut, satte de inn riktig, og dermed smalt Kristian Trægde inn i rommet med værmeldingen med sin sonore røst!
 
Jeg følte det liiiiittt som jeg hadde «reddet dagen» og litt av min egen ære…..
 
Men gelé – DET har jeg ikke smakt siden!
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)