Jeg begynner å bli såpass gammel at jeg synes det er moro å se meg litt tilbake. Her er noen linjer om noe av det jeg husker fra min barndom i det som for meg var en totalt ubekymret periode i livet, nemlig 1960-tallet. Jeg var bare guttungen dengang, men fulgte med så godt jeg kunne. Noe har jeg også lært i ettertid. Så her er det inntrykket som jeg sitter igjen med etter ’60-tallet. God fornøyelse!

Min oppvekst var på en øy langt ute i havet. Men jeg er så heldig at jeg husker ganske mye av min barndom og det vi dengang så på TV.

På ’60-tallet hadde ingen hørt om AIDS, ingen snakket om kreft, hjerte og kar-sykdommer «eksisterte ikke» i folks bevissthet, noen uheldige «stupte» eller døde brått, men sånn var livet…. Ikke var det farlig å røyke, og ingen var opptatt av alt dette sunnhetshysteriet som vi har i dag. Folk spiste normal, norsk mat – «Vektklubber» fantes ikke, noen var tykke, men det var deres problem… 

Ikke var det finanskrise eller lånehysteri, folk kunne ikke «fikse penger» som i dag…

 
Folk brydde seg ikke om kriger som ikke direkte berørte oss selv, og man var skeptisk til russere, utenom vodkaen deres – Noe som het «Syden» var nytt, spennende og «eksotisk-fjernt» som reisemål, for de fleste var det uoppnåelig, men mange likte å snakke om det allikevel og skøyteløperne var folkehelter. Det fantes knapt noe større enn «Kupper’n», Per-Ivar Moe og Maier – og disse irriterende nederlenderne som også gikk på skøyter, var noen eklinger som ødela for de norske! 
 
Kennedyene var «Amerikas kongelige» og de drev på med politikk, skandaler og filmstjerner, to av dem ble skutt til døde. Marthin Luther King jr. ville hjelpe fargede i Amerika til et bedre liv, han ble også skutt…
 
Men alt dette var på langt nær nok til å overskygge hvor fantastisk Amerika var, med sine millionærer, nylonstrømper, digre biler og rosa tyggegummi, som «smaken» nesten aldri gikk ut av…..denne «tyggisen» var antakelig så full av tilsetningsstoffer at man hadde blitt innesperret på livstid for å selge et sånt produkt i dag – e-stoffer fantes ikke, miljøet var ikke noe problem, ingen trodde for alvor på at man kan fylle opp hele verdensrommet med eksos – ingen miljøavgifter var funnet opp heller…
Riktignok hørte vi at amerikanerne drev å napalmbombet Vietnam, men det var knapt nevnt på «Dagsrevyen» og vi visste ikke hva napalm var…
 
Vi hadde én TV-kanal med «finsk fjernsynsteater» nesten hver tirsdag. «Detektimen» på fredager og «Krutrøyk» på lørdager fra «Dodge City», med Marshal Matt Dillon og Miss Kitty fra «Longbranch Saloon» – de var begge for sjenerte til å ende i samme seng – og Festus Hagen var alltid slagferdig der han kom ridende på muldyret sitt og hver julaften var det «Vi går ombord» med «høvdingen» Erik Bye. 
Han og orkesterleder Willy Andresen hadde også direktesendte programmer fra «Store Studio» nesten hver lørdag i mange år – og jaggu dukket ikke Festus Hagen, eller Ken Curtis som han egentlig het; opp der også. 
 
Erik Bye måtte i hver eneste sending låne et lommetørkle av Willy Andresen for å tørke svetten av ansiktet – og jeg husker at under et av de siste programmene de to hadde på lørdager så fikk Willy Andresen igjen en svær bunke med lommetørklær av Erik Bye… 
 
Søndager var det kirkelig påfyll med direktesendt preken på TV og radio, og livssyn med Sverre Tinnå. Han så grinete ut bestandig… 
 
For ungene var det «Kosekroken» hver fredag kl.18.00 – til 18.20 med Ragne Tangen. «Postmannen» (Ulf Wengård) kom i hvert program i sin flotte uniform som kun var sort/hvitt på TV med en sekk med post til «tante Ragne», det var tegninger som barn hadde sendt inn…
Vi lærte å pusse tennene til «Tannspussevisa» – refrenget gikk sånn:
«Det blir ikke hull i ei tann som er rén; og tennene de pusser vi jo én etter én – og gotteri spiser vi bare til fest, som én gang i uka er best. Det er flaut, det er flaut, det er flaut, flaut. flaut – å bare kunne tygge graut»…
Ingebrikt Davik var innom og spilte gitar og Kirsten Langbo spilte «trompet på slurva»…
 
Romeo Clive og Kanutten spilte og sang, Romeo spilte alltid på gitaren sin, men Kanutten brukte nesten aldri trompeten hun bar rundt på…
Og Mr. Nelson var en skikkelig ekling, han behandlet Pernille på en sleip måte, selv om jeg kjente igjen stemmen til tante Ragne bak dukkene så var det spennende allikevel – og Pompel og Pilt var utrolig skumle men snille…
 
Og selv om det ikke var «Barne-TV» så syntes jeg at «Tele-Vimsen» var utrolig morsom når han spissformulerte folks gryende TV-vaner, harselerte med bruken av lisenspenger og gjorde narr av kringkastningssjefen! Og på mandager var det spillefilm, gjerne en eller annen «fransk klassiker», slik at man mistet enhver tiltro til at man kunne få se en skikkelig film. 
 
På tirsdager var det også, i tillegg til fjernsynsteateret «Naturmagasinet» med Sverre M. Fjeldstad, der han med sin sonore røst klarte å gjøre tiurleik like spennende som en action-film. Han skildret sine «eventyr» i Nordmarka eller Finnskogen på en måte som var fullt på høyde med de referater vi får fra folk som går på ski til begge polene eller holder på flere år for å krysse kontinenter. Sverre M. Fjelstad hadde kanskje også et adskillig mindre kravstort og et mer takknemlig publikum… 
 
Onsdager var det «populærvitenskap» med «Fysikk på Roterommet» Med Helmut Ormestad og Otto Øgrim, der det putret og smalt under de forskjellige eksperimentene som disse to utførte ved hjelp av kniv, gaffel og kasseroller – jeg husker jeg lærte at i et egg er luften i den tykke enden…
 
Vi hadde «Dyreliv på nært hold» med Per Hafslund, denne joviale fyren som gjerne spiste deler av dyrene han fortalte om, han spiste også rå maur «rett fra tua». Jeg glemmer det aldri! 
På torsdager var det «ingenting» på TV, men det gjorde ikke noe, for det var jo snart helg – og slik startet kretsløpet igjen… 
 
Og nr. 91 August Stomperud klarte alltid i siste liten å komme seg hjem til kjæresten Petra, som alltid reiste i forveien, til sin julefering på Sørum – selv om frekke og usympatiske nr. 87 (navn aldri oppgitt) alltid prøvde å stjele Petra fra ham! Petra kunne være naiv å la seg lure og imponere av nr. 87 littegrann, men hun kom alltid tilbake til sin August.
Hvordan nr. 87 feiret jul fikk vi aldri vite…
 
Sukker var ikke blitt farlig enda og frukt var noe som hørte helg og høytid til. Juice hadde vi nesten ikke hørt om, det var visst noe man brukte fryktelig mange appelsiner for å lage på fine hoteller. «Fryseboksene» eller hjemmefryserne ble salgsvare og førte til at folk kunne begynne å fryse ned matvarer…
Slipsene var smale og skoene spisse, benklærne lignet «kanonløp» og «alle» av gutta brukte «Brylkrem»…
 
Jentene hadde håroppsatser som inneholdt alt fra isopor til «rislabrød», sånn for å beholde fasongen – og skjørtene ble kortere og kortere…
Skjørtene ble så korte at gutta ble litt usikre og måtte ha hendene dypt nedi bukselommene hvis de sto i nærheten av ei jente – og skjørtelengden, sammen med den nye bikinien som jentene brukte om sommeren istedenfor badedrakter – det var noe som rett og slett virket oppkvikkende på gutta, befolkningen gjorde et markant «hopp» i antall, flere og flere ble litt for sent ute med vielsen – med det til følge at brudekjolen ofte ble sydd med «plass til gjester» – og bedehuskulturen «gromlet» om synd og hor…
Det ble også mumlet om «p-piller» og «abort» men slikt ble ikke utførlig forklart for oss unger…
 
Gebiss var ikke uvanlig blant ungdom og industrien opplevde en fabelaktig vekst. Det var industriarbeidsplasser der folk i dag sitter å drikker øl i byene, ting ble bygd og produsert av arbeidsfolk som var fast ansatt og bygde fremtiden for seg selv og sin familie fundert i arbeidsplassen de hadde. En byggherre på den tiden måtte finne seg i å vente til bygget ble ferdig. 
«Fremmedarbeidere» fantes ikke, det var noen som fortalte om noen pakistanere som visstnok hadde kommet til Oslo, men ingen syntes det var skummelt…
 
Datamaskiner fantes det bare noen få av i verden og de var noe infernalsk store og trege, ingen skjønte riktig hva vi skulle med dem. 
Vi så på TV at amerikanerne og russerne kappløp noe aldeles voldsomt mot Månen, men vi skjønte ikke helt vitsen – men vi syntes det var utrolig spennende å følge med på…
De voksne ga stort sett blaffen i alt med for store vyer og ambisjoner, folk hadde stort sett nok med sine egne liv og sine nærmeste – og fremdeles så fikk banditter og mordere sine velfortjente straffer…!
 
En eller annen gang på ’60-tallet…
 
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)