Jeg kan se det for meg, hvordan det ville ha vært på bakrommet på «Bada Bing» det som var Tony Sopranos «arbeidsplass», dette etablissementet som var en kombinasjon av strippebule og horehus, der alle de halvgamle kjeltringene i «familien» ville samlet seg rundt biljardbordet og drukket Tony’s skål denne gangen…..trukket på skuldrene og sagt: «Hva kan man si»….dette var et rituale de hadde i serien. Og det var meget «nære på» for Tony et antall ganger mens serien gikk sin seiersgang……

The End - Dessverre for både James Gandolfini og Tony Soprano...
The End – for både James Gandolfini og Tony Soprano. Jeg er både trist og lei meg!

 Nå har det dessverre hendt i virkeligheten, og et av mine absolutt største idoler innenfor film/TV-serier har gått bort. I en alder av 51 år, så døde James Joseph Gandolfini jr. i Italia, i sitt «opprinnelsesland», om det er korrekt å bruke det ordet. James Gandolfini hadde italienske foreldre, han var også ofte på besøk i landet.

 
Det som er merkelig for min del er at han døde på min bursdag, jeg har aldri før opplevd at en som for meg har blitt et idol har blitt revet bort fra denne verden på min fødselsdag. Og når det først skulle skje, at livets tilfeldigheter slår inn, så skulle det være James «Tony Soprano» Gandolfini! Vi er begge ’61 modeller, og hadde han fått leve 3 måneder til, så hadde han også fylt 52 år.
 
Gandolfini eller «Tony» som han for alltid også vil hete i min bevissthet, hadde mange forskjellige filmroller, men det var først i 1999 han for alvor ble kjent, da som Tony Soprano i mafiaserien «The Sopranos».
 
Jeg må si at jeg regner «The Sopranos» for å være en av verdens hittil beste TV-serier, det er et par som er på høyden, men jeg er usikker på om det er noen som er over. Og den rollen som Gandolfini gestaltet, den var rett og slett skreddersydd for ham. Jeg mener å ha lest et sted at HBO som produserte serien først nektet på at han skulle ha hovedrollen, men David Chase, skaperen av serien sto på sitt. Og HBO fant ut at «skitt au, vi er ikke avhengie av topp inntjening på alt heller», så vi prøver….en avgjørelse som de antakelig ikke angret på.
 
Det som er essensen i serien er Tonys liv og hans famile, alle de «demoner» han må slite med takket være sin oppvekst, sin tyranniske, skruppelløse mor, sin fars utroskap og sadisme da han var gutt, onkelens sosiopatiske trekk, sitt eget ultrakonservative syn på ekteskapet, kombinert med hans egne horebukk-tilbøyligheter, hans brutalitet og sårbarhet og hans konstante dårlige samvittighet overfor sine barn.
 
Og da spesielt sønnen, som i «god italiensk-katolsk-mafia-ånd» til syvende og sist betyr litt mer enn datteren. Og som slett ikke på noen måte lever opp til Tonys forventninger. Alt dette mikset med en kone som kun «spør på de rette stedene» og som «leser ham» som en åpen bok, men egentlig er mer opptatt av verdslige sysler, så som matlaging og shopping og «keeping up with the Jones» i beste amerikansk stil. Alt dette skal Tony balansere, samtidig som han skal være «Boss» (sjef) eller «Båås» som de uttaler det, over en bukett skurker, som består av alt fra regulære ustabile psykotiske mordere, via stoffmisbrukere, alkoholikere, voldsmenn, tyver og horejegere! 
 
Det sier seg selv at Tony har nok å pusle med. Når han i tillegg må gjennomgå en midtlivskrise med alt hva det medfører, samtidig som han har den arvelige «defekten» fra naturens hånd at han rett og slett svimer av når det blir for mye for ham, da sier det seg selv at ting enkelte ganger blir et rént Helvete. Og når han da begynner å gå til denne klassiske «Donna’en» den kvinnelige psykologen Dr. Melfi, som han først ikke tar på alvor, skifter over til et voldsomt begjær etter henne, for så å kulimnere i bortimot morsavhengihet godt blandet med ødipuse overtoner, da får han virkelig «luftet sjelen sin» for å si det mildt. 
 
Jeg holdt imidlertid på å le meg ihjel da han gjorde et siste forsøk på å få psykologen til sengs da han hadde sin første time etter at han for n’te gang hadde sluttet hos henne.
Etter å selv å ha konstantert og «lagt seg flat» over at han var tilbake, så greide han ikke å dy seg og kom med følgende forslag: «So let me ask you right off, is there any chance of a mercy fuck»….eller på norsk: «er det noen sjangs for et barmhjertighets-knull»…..
Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel av den bramfrie holdningen, den direkte tonen samtidig som han resignerende måtte godta å gå i terapi igjen og egentlig visste svaret på sine seksuelle tilnærmelser på forhånd. En fantastisk skuespillerjobb, han VAR Tony, helt enkelt i den scenen!!
 
Jeg vet ikke hva det er med «The Sopranos» som traff meg så til de grader, vanligvis liker jeg ikke mafia-filmer eller serier i det hele tatt, av den enkle grunn at jeg normalt finner det frastøtende å se noen som helst «forherligelse» av kriminalitet, mord og faenskap. 
 
Men på en eller annen måte så har både forfatteren av serien og disse glitrende skuespillerne som er involvert, greid å lage en innsikt i mordere og kjeltringers psyke som gjør at jeg blir nysgjerrig. Nysgjerrig på mer. 
 
Jeg tror også det er gjenkjennelses-faktoren som slår så godt an hos folk som ser på serien, det er mange situasjoner og settinger i det virkelige liv der man selv tildels skulle ønske at man kunne ha «ordnet opp» slik som «Tony» eller de andre skurkene i serien gjør. Jeg tror denne serien er genial i å ta folk «på kornet» når det gjelder drømmer og forestillinger hva livet angår. 
 
For Tony ordner opp, det skal han ha, han har ingen sperrer når han først bestemmer seg for å «gi gass», da er det ingen «kjære mor». Da skjer ting så fort og brutalt at man nesten blir målløs, selv om man i dag kan se mange volds-scener som er mye mer brutale og verre i enkelte filmer!
 
Det er liksom litt mer raffinert i «The Sopranos» og Tony formidler elegant alle kvaler og følelser som han selv har relatert til dette. Det er noe med «treffpunktet» og «inngangen» de forskjellige hendelsene har relatert til hverdagslivet som folk flest er oppe i…
 
Og det jeg synes er best av alt; det er at han greier å formidle på en slik måte at jeg som seer forstår at hans liv og levnet ikke er noe å anbefale….
 
Og jo mer det «ruller på» med sesonger i serien, og jo mer vi blir kjent med karakterene, jo mer skjønner vi hvor ødelagte og ensomme de i realiteten er. Her har skaperen av serien gjort et formidabelt stykke formidlingskunst!
 
Tonys grenseløse kjærlighet og respekt for både dyr og fugler var noe som grep meg skikkelig i denne serien. At folk hadde stjålet eller drept, det kunne han på mange vis godta, men Gud nåde den som forulempet et dyr.
 
Han ble rasende da hans nevø Christopher Moltisanti i narkorus hadde klemt ihjel kjæresten Adrianas puddel.
 
Han ble også alldeles satt ut da fikk vite av en gammel gledespike som hadde «rundert» både faren hans og John F. Kennedy (!)….at faren hadde gitt bort familiens hund til henne.Tony var forresten på en merkelg måte litt stolt av at hans far hadde hatt samme elskerinne som Kennedy.
Imidlertid så hadde Tony helt siden han var gutt trodd at denne hunden hadde faren omplassert på en gård fordi han var allergisk.
Han kunne nesten ikke tro sine egne ører når det gikk opp for ham at faren hadde gitt bort hans hund og lekekamerat til sin elskerinne og hennes barn…. og jeg kan godt forstå ham….
 
En av de scenene jeg husker aller best og som grep meg skikkelig, er når Tony sitter i en stall og våker over sin syke galopp-hest; og episoden slutter med at en geit kommer brekende gjennom den åpne stalldøra. Ute regner det og Tony ser på geita, gliser med tennene godt festet i sigaren, han sier ingen ting, men allikevel så formidler han: «Der er du ja kamerat, kom inn i ly for regnet du også. Jeg passer på hesten min og skal gjøre det i hele natt; jeg kan godt passe på deg også».
 
Episoden «fader ut» med Dean Martins fløyelsmyke barytonstemme, Ricky Nelsons spinkle gitarspill og duettstemme og sangen «My Rifle, Pony and Me» fra den gamle storfilmen «Rio Bravo» fra 1959….
Jeg husker jeg ble sittende å se på rulleteksten samtidig som jeg så for meg Dean Martin der han lå på ryggen med hatten godt ned i øynene, en halvrøkt sigarett i hånden, mens John Wayne sto med en kaffekopp, lyttet og gliste…..igjen så lyktes skaperne av serien å treffe ihvertfall meg til gangs.
 
Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om «The Sopranos» og rollen som Tony Soprano, tolket mesterlig av James Gandolfini. Men det hadde blitt altfor langt, og jeg vil heller ikke ødelegge for dem som enda ikke har fått sett serien.
 
Men, kjære lesere; for dere uinnvidde i «The Sopranos fantastiske univers»; hvis dere virkelig vil se skuespillerprestasjoner i «ultra-klassen», livets gleder og tragedier gjenspeilet med enkle kulisser og av folk som ser ut som hverdagshelter, så kan jeg på det varmeste anbefale en reise inn i dette universet. Og tro meg, har man evnen til å se og lytte, så vil man få mange artige, såre, spennende og lykkelige opplevelser.
 
Så nå skal jeg drikke Tony Sopranos skål.
Ikke har jeg mulighet til å dra til «Bada Bing» og ikke har jeg noen mafiamedlemmer rundt meg, men i min verden vil for alltid minnet om denne sammensatte kjeltringen ved navn Tony Soprano være med videre.
 
Og skuespilleren og kunstneren James Gandolfini vil for alltid ha sitt navn risset inn med gullskrit i enhver Stjernehimmel.
 
For å si det kirkelig: Jeg lyser fred over både James Gandolfini og Tony Sopranos minne!
 
Jeg savner dem begge allerede!
 
Salute Tony!
 
Buon giroe avere un viaggio sicuro. Ci riuniamo un giorno in più….
 
(Skål Tony. God tur og ha en trygg reise. Vi treffes nok en dag….)
 
 
Best regards;
 
Helge W.   (The Boss)